Kapittel 12. Glimt fra enkelte endringsprosesser

I dette kapittelet formidler jeg glimt fra enkelte endringsprosesser. Eksemplene illustrerer de mulighetene for psykisk endring som gir seg med utgangspunkt i LBT. Enkelte av eksemplene er spektakulære i den forstand at de illustrerer trekk ved hjernens endringskapasitet som går ut over det psykologien vanligvis har forestilt seg som mulig. Eksempleneillustrer også fantasiens betydning for psykisk endring og hvordan den kan anvendes i behandling. De illustrerer også klientenes omfattende endringskapasitet.

Et felles trekk ved disse eksemplene er at man reduserer klientens kontakt med sanseforestillinger, ord og utsagn (biopsykiske elementer) som utløser psykisk smerte mens man øker kontakten mentale forestillinger som fører til velvære og mestringsevne.

Behandling av posttraumatisk plage etter vold

En ungdom fra Nord-Norge var blitt utsatt for livstruende vold og hadde et langt sykehusopphold som følge av det. Hanutviklet en vedvarende og omfattende fobisk angst. Familien hadde måttet flytte på grunn av klientens angst. Skolen tok kontakt to år etter voldsepisoden, etter at annen behandling ikke hadde gitt de ønskede resultatene. Klienten haddeflashbacks der han gjenopplevde voldshendelsen visuelt. Angsten var så omfattende at han ikke la merke til om han haddehendene på en ovn, og han svettet så mye i hendene at han fikk utslett. Han hadde isolert seg, sluttet med sine hobbyer,kunne ikke lenger være i kjøpesentre og skoleresultatene hadde stupt.

Første mål med behandlingen var å redusere klientens angst. Behandlingen fulgte behandlingsprosessen slik den erbeskrevet i kapittel 5, de ulike endringsstrategiene og endringsformene som er beskrevet i kapittel 13 og flere av metodene som er beskrevet i kapitlene 15-24. Arbeidet førte til at flashbackene og angsten for de ungdommene som hadde utført volden, opphørte. Metodene illustrerer de mentalbiologiske elementenes betydning for opplevelsen av psykisk plage, enkelte klienters omfattende endringskapasitet og fantasiens betydning for de endringene man kan oppnå i behandlingen.

Klienten var tøff og stolt. Noe av det som plaget ham, var at han ikke hadde klart å ta igjen. Han opplevde situasjonen som et nederlag. Det kan høres underlig ut, men han følte skam over at han ble slått ned uten at han haddeklart å ta igjen, selv om de var tre og kom uforberedt. Det gikk på ære. Det tok litt tid før jeg fant en innfallsvinkel tilbehandlingen. Klientens utsagn om at han ikke hadde klart å ta igjen, og at han hadde fremstått som svak, ga etutgangspunkt. Under følger enkelte utdrag fra behandlingen.

T: Har du noen helter, for eksempel noen tegneseriehelter som Supermann eller en annen superhelt? Spørsmålet viste seg åvære innenfor klientens livsverden. K: Ja. T: Flott. Har du vært opptatt av kampsport noen gang? Klienten hadde værtopptatt av taekwondo, det vil si en koreansk kampsport. T: Ok, skal vi se. Sett at det fantes noe som kunne føre til at duble helt fullstendig trygg. Og du slapp å være på vakt. K: Jeg vet ikke.

Klientens øyeblikkelige angst gjorde det vanskelig å forestille seg en situasjon uten angst. Terapeutens tidligere forsøk på å gi klienten kontakt med enkelte mentale ressurser fungerte ikke.

T: Du vet ikke. Den følelsen av å være på vakt som du har nå, stammer den fra den situasjonen som skjedde? K: Ja. T: Akkurat. Da kan du tenke deg at du kan se deg selv på avstand på skolen? (Endrer klientens fokus og reduserer angst). K: Hm (klientens Hm var et ja-signal. Klienten er dermed i stand til å endre fokus). Terapeuten har gitt klienten kontakt med en dissosiert posisjon, det å se seg selv på avstand, hvilket gjør det lettere å få kontakt med mentale ressurser. T: Kan du tenke deg at du er 215 centimeter høy og med svart belte i taekwondo (øker selvfølelsen, tryggheten og mestringsfølelsen). K: Hm. T: Du er trygg. Og én ting til, nå vet du hva som kommer til å skje. Og du vet hva du kommer til å gjøre på forhånd (øker tryggheten). K: Hm. T: Og så kan du se deg utenfra, men nå er du Supermann med svart belte i taekwondo og 215 høy. Du tar situasjonen helt overlegent. Se nå hva som skjer når du virkelig takler det sånn som du ønsker. Hva får du til nå? K: Da banker jeg alle tre (endringsbekreftende utsagn). (Klienten fikk kontakt med noen mentale ressurser). T: Se nå at du banker alle tre (endringsforsterkende utsagn). Hvordan kjennes det ut? Latter. Det kjennes mye bedre ut. Det går ganske lett (endringsbekreftende utsagn). T: Du er helt rolig (forsterkende utsagn). K: Hm. T: Så fortsetter situasjonen (er hindres klienten i å stoppe opp og dvele ved situasjonen). T: Hvordan kjennes det nå? K: Hm (klientens stemmeleie tyder på en ikke helt positiv reaksjon). T: Kjennes det bra ut? K: Ja. Litt latter (endringsbekreftende utsagn, men klientens stemmeleie er et tegn på at noe gjenstår. Klienten virker fortsatt utrygg).

Dannelse av ny mental virkelighet gjennom en fantasi i den hensikt å øke den følelsesmessige avstanden og derigjennom redusere klientens opplevelse av angst.

T: Har du sett en Chaplin-film noen gang? K: Ja. T: Tenk at nå ser du en Chaplin-film, og du er Chaplin. K: Ja. Liten latter. T: Nå ser du deg i en svart-hvit-film fra situasjonen, som om du er Charlie Chaplin, hvor du ordner opp på en littkomisk måte. Du er fortsatt 215 cm høy med svart belte i taekwondo. Hvordan ser det ut? K: Det ser dumt ut. Liten latter. T: Det ser dumt ut. K: Litt latter.

Humor og latter er tegn på større ro og avslappethet, og det reduserer angst. Det å se seg selv på en film som CharlieChaplin i en voldssituasjon er en kraftig visuell endring.

T: Og nå kan du tenke deg én ting til. At med en gang de kommer, krymper du dem til to centimeter (Her skjer det en visuell endring som ufarliggjør elevene. ) K: Hm. T: Og så tar du på dem tyrolerbukser og setter dem på et bord 15meter lenger unna, hvor de dingler med bena, mens du er stor, sterk og trygg (En ufarlig og litt latterlig visuellforestilling av en tidligere vanskelig situasjon reduserer angst). K: Hm. (Litt latter igjen).

Ny test:

T: Hvordan hadde du hatt det nå i den situasjonen (undersøker intervensjonens virkning)? K: Jeg tror ikke de ville angrepet meg hvis det hadde vært sånn (endringsbekreftende utsagn, men ordet

«hvis» er et tegn på forbehold). T: Nei, tenk at de ikke tør det. Hvordan har du det da? K: Da har jeg det bra (endringsbekreftende utsagn). T: Da har du det bra. Se hva som skjer når de ikke tør å angripe deg. Hva skjer da? K: Ikkenoe. T: Har du det bra da? K: Hm. Når jeg har det sånn, har jeg det bra (setningen «Når jeg har det sånn» er et tegn på at noe gjenstår).

Terapeuten tester ut igjen:

Hvordan har du det på skolen når du går rundt med den følelsen isteden? K: Jeg vet ikke («vet ikke» er et tegn på at detgjenstår noe angst). T: Er det bedre å ha det sånn? K: Sikkert («sikkert» er nok et tegn på at det gjenstår noe angst). T: Er du litt usikker der borte fortsatt? (ny sjekk). K: Hm (klienten var meget fåmælt, «Hm» kan bety ja, men også nei) . T: Hva trenger du nå? K: Jeg ville helst hatt en ny sjanse. T: Du ville hatt en ny sjanse? K: Hm (utsagnet «ny sjanse»er en uventet reaksjon og et tegn på at klientens ubehag også er knyttet til noe annet enn angst. )

«Ny sjanse» betyr at voldsepisoden vil få et nytt utfall med klienten som vinner, selv om klienten blir skadet.

T: Ok, tenk at du nå får en ny sjanse. Hva skjer nå når du har en ny sjanse og du lykkes? K: Da er det helt trygt (klientens stemme er klar).

Forsterking av positiv opplevelse

T: Da er du helt trygg (endringsforsterkende bekreftelse). Er det noe mer som skjer? Terapeuten har ikke helt forståttutsagnets betydning. K: Da er det jeg som er i retten i stedet for. T: Da er det du som er i retten istedenfor, hvordan kjennes det ut? K: Det kjennes bra. T: Hva vil det si for deg at du er i retten i stedet for dem? K: Det vil si for meg atjeg tok dem istedenfor at de tok meg. Og at jeg tok dem i selvforsvar. T: Oi, se nå at du får en ny sjanse. K: Hm. Og at det er du som er i retten, i stedet for dem, og at du er der på grunn av selvforsvar (endringsforsterkende utsagn). T: Se atdu får full støtte. Og blir frikjent. K: Ok. T: Hvordan kjennes det nå? K: Det kjennes mye bedre. T: Og så går durundt i verden med denne følelsen. Det er en god følelse, er det det? K: Hm.

Klientens ubehag var knyttet til en tapt selvfølelse og en følelse av nederlag. Evnen til å flytte fokus fra angst forbundetmed situasjonen til nederlagsfølelsen er et tegn på at den opprinnelige angsten er redusert. Vi er på vei mot en løsning.

Klienten hadde også utviklet angst for storsentre og for å gå i byen, og jeg antok at det var en forbindelse mellom angstenfor storsentre og voldsepisoden, så jeg sjekket ut.

T: Nå når du har denne gode og trygge følelsen med deg inn til byen. Klienten svarer umiddelbart: Da har jeg det mye bedre. Da har du det mye bedre. K: Hm. T: Tenk at du nå har denne følelsen i byen. Du har fått en ny sjanse, og du vant, og du er frikjent. Det er en god følelse? K: Ja. T: Tenk at du nå går i byen med denne følelsen, og alle vet det. K: Ja. Latter. T: Alle har skjønt hva som har skjedd, og at du er frikjent, og at du har tatt dem istedenfor. Hvordan har du det nå, når du går i byen på denne måten? Klient med trykk: Da har jeg det mye bedre (klientens æresfølelse, det åskulle være den sterkeste uansett, og følelsen av sosialt nederlag lå utenfor mitt opprinnelige fokus).

Terapeut anvender her en rekke endringsforsterkende utsagn

T: Det som er mye bedre nå, hvordan kjennes det ut? K: Det er trygghetsfølelsen. Og måten jeg kan beherske ting på. T: Kjenn nå at du har trygghetsfølelsen, og at du akkurat har den flotte måten å beherske det på. K: Hm. T: Hva skjer nå når du går inn på storsenteret med trygghetsfølelsen og med den vissheten om at du kan beherske det? K: Mye bedre. T: Og nå kan du se deg selv på skolen med denne trygghetsfølelsen (overfører trygghet til flere situasjoner) og med følelsen av at du kan ordne opp.

K: Hm. T: Hvordan har du det på skolen da? K: Mye bedre (latter). T: Da har du det mye bedre. K: Hm. T: Kjenn på den gode følelsen av å være på skolen med denne følelsen i kroppen. K: Hm. T: Betyr det at du ikke trenger å væreredd lenger? Og at du kan være helt trygg? K: Hm. T: Kjenn at du er på skolen, helt trygg. Det er en god følelse, tenkerjeg. K: Hm. T: Nå er du i byen helt trygg. K: Hm. T: Og så er du i storsenteret helt trygg. K: Ja. T: Tenk deg nå at nå har du hatt det sånn to år på rad. Slik at det er blitt helt sikkert. K: Hm. T: I tillegg har du svart belte i karate. K: Hm. T: Wow.

Prosessen var ikke over. Det var mer å gjøre. Før voldsepisoden hadde han vært en trygg, ganske tøff, sterk og uredd ungdom med gode karakterer, spesielt i matematikk. Behandlingen tok tre konsultasjoner. Klienten fikk nye venner og fant tilbake til sine tidligere hobbyer. Han kunne igjen sykle, kjøre moped, gå i storsentre og angsten forsvant.

Et mentalt drap som erstatning for et ekte drap

Det var andre konsultasjon. «Jeg vil drepe den ene», sa klienten. Ordene kom i fullt alvor. Jeg ble usikker. Formaningerog moral ville ha liten effekt. Klienten visste godt at man ikke skulle drepe noen. Hvordan skulle jeg gripe an dette? Jeg ble stum og rådvill. Det gikk noen sekunder.

T: Hvordan vil du drepe ham? K: Med kniv. Ideen virket planlagt. T: Du er 14. Det er kanskje dumt at du først har fåttødelagt en del av livet på grunn av vold, og så setter du deg i en situasjon som vil føre til at du må sitte mange år i fengsel. Argumentet virket irrelevant. T: Men kanskje du kunne drepe ham her, da ville du kunne unngå fengsel.

Av en eller annen grunn kjøpte klienten terapeutens tanke. K: Ok.

Jeg tenkte at dette var risikabelt, og at det kanskje kunne falle uheldig ut og forsterke lysten til å gjennomføre drapet på ordentlig. Men jeg kunne jo se hvordan det utviklet seg, og ta det derfra etterpå, men jeg var fortsatt usikker.

T: Ok, forestill deg at du dreper ham. Etter en liten stund ga klienten et tegn på det var gjort. T: Hvordan har du det nå?K: Det var ikke nok. Jeg vil fortsatt drepe ham. Ordet «nok» ble et nytt utgangspunkt. T: Ja vel. Hvor mange ganger mådu drepe ham før du begynner å oppleve det som kjedelig?

Spørsmålet rommet en presupposisjon, en forutsigelse og et budskap om at klienten etter å ha drept ham et visst antall ganger ville gå lei.

T: 16 ganger. K: hm. T: Tenk at du dreper ham 16 ganger her. Gi et tegn når du er ferdig, men ta en liten pause og tenk på noe alminnelig og nøytralt mellom hver gang.

Deretter drepte klienten den mest voldelige av ungdommene 16 ganger. Det tok litt tid. Terapeut, da klienten var ferdig:

T: Hvordan har du det nå? K: Jeg er drittlei. Han er drittsekk, men jeg gidder ikke å bry meg om ham mer. Han fortjenerdet ikke. Han er et null. Jeg er mer likegyldig. Jeg vil bare glemme hele fyren, men jeg vet at han er redd meg. Han er enfeiging. Jeg hadde tatt ham hvis han hadde vært alene.

Jeg pustet lettet ut og kunne fortsette behandlingen. Men hva skjedde her ut fra den hjernepsykologiske forståelse av psykiske reaksjoner? Klientens hevntanker og bestemmelse om å drepe er en følge av at klienten har kontakt med en rekke mentalbiologiske elementer av multimodal karakter, som rommer følelser i tillegg til ord og utsagn eller tanker som også rommer følelser.

Det var en alvorlig tidligere fysisk og nå en alvorlig psykisk virkelighet som lå til grunn for klientens bestemmelse om å drepe. Samtidig må klienten også ha hatt kontakt med noen tanker som pekte i retning av ikke å drepe.

Det at klienten godtok at han kunne drepe rent mentalt, er i samsvar med den hjernepsykologiske forståelse av atfysiske og mentale handlinger begge har en mental forankring. Hvilket innebærer at det å drepe mentalt vil kunne ha samme effekt som å drepe i virkeligheten, men uten omfattende bivirkninger som fengsel.

Klientens utsagn om at det ikke var nok å drepe én gang, var imidlertid et tegn på at det å drepe mentalt ikke var tilstrekkelig til å redusere hevnbehovet fullstendig. Men det å drepe mentalt mange ganger førte til en svekkelse av hevnbehovet, samtidig som klienten hadde fått kontakt med den tanken at han etter et visst antall ganger ville gå lei av ådrepe, noe som førte til at han faktisk ble lei, etter å ha «drept» den ene av ungdommene 16 ganger.

Klientens reaksjoner er i tråd med den måten vi fungerer på til daglig. Vi går oftest lei når vi har gjort samme ting påsamme måte mange ganger. Det samme drapet gjennomført 16 ganger mentalt førte til en endring i klientens tilstand: fra å ville drepe til å gi blaffen i hele fyren.

Denne opplevelsen åpner for at man kan forebygge vold gjennom behandling som erstatter og reduserer kontakten med voldsfremmende indre sanseelementer og ord og utsagn. Samtidig må man øke kontakten med ord, utsagn og modale elementer som rommer følelser og en innsikt som åpner for andre handlinger enn vold.

Spilleavhengighet

Han var 14. Foreldrene tok kontakt via datteren, som jeg kjente fra før. Om jeg kunne hjelpe? Gutten var blitt spilleavhengig og spilte på Lotto-maskiner. Først hadde han vunnet en del penger, så tapt og så vunnet noe og så taptmye mer. Han spilte for å vinne tilbake, og det var gått for langt. Han hadde begynt å stjele hjemme og frabesteforeldrene, flere tusen kroner. Gutten forstod at det ikke kunne fortsette, men klarte ikke å stoppe. Hver gang han såen slotmaskin som ga lyd, og som blinket med røde, gule og grønne farger, måtte han bare spille. Moral hadde ingeneffekt. Det viste seg at det han ikke klarte å motstå, var de blinkende fine fargene og håpet om å vinne tilbake. Løsningenble å redusere slotmaskinens tiltrekningskraft og å koble det å spille til psykisk ubehag, tap, løgn og stjeling. Fargene ble endret og slottmaskinen ble dyppet i illeluktende søle. Løsningen ble mentale aversjonsteknikker hentet fra atferdsterapien kombinert med det å koble av de positive følelsene, de biopsykiske elementene som forankret den attraksjonen som slotmaskinene var forbundet med. Dette fungerte. Gutten sluttet å spille.

Selvmordstendenser

En depressiv klient med synsforstyrrelser grunnet rus ga stadig signaler på at han hadde opplevd psykiske endringer. Ogman tror at man er på rett vei, inntil klienten på en konsultasjon formidler at han har selvmordstanker. Klienten fungerte bedre, men som terapeut hadde jeg oversett det mest grunnleggende problemet: klientens lyst til å leve eller ikke.

Det ble en vekker. Jeg måtte endre min terapeutiske strategi og rette mitt fokus mot det som virkelig betydde noe for klienten. Jeg formidlet at hvis han virkelig mente og hadde planlagt å ta livet sitt, og at jeg måtte ta kontakt med psykiatrien umiddelbart og sette i gang et «helvete» for at han skulle få hjelp raskt. Og at i denne situasjonen måtte den offentlige psykiatrien ta over ansvaret for behandlingen. T: Vi kan ikke vente en måned på at du skal utredes, dersom du virkelig mener at du ikke vil leve lenger. Da må du få hjelp raskt.

Han hadde tidligere gått hos psykolog, og han likte ikke tanken på å ta kontakt med psykiatrien blant annet på grunn av det stigmaet som fulgte med. Så vi inngikk en avtale som ble gjentatt og bekreftet et par ganger. Han lovet at han ikke skulle ta livet sitt i de fire nærmeste ukene, mot at jeg ikke satte i gang en omfattende prosess der jeg involverte psykiatrien.

Klienten fortsatte behandlingen. Jeg vet ikke hvorvidt klienten hadde tatt sitt liv. Men det hadde nok en viss betydning for det videre forløpet og for klientens psykiske tilstand at jeg formidlet at det eneste som var av betydning i den videre behandlingen, var å bidra til at klienten valgte å leve fremfor å avslutte livet. Mine alvorstunge utsagn om at klientenvar en viktig person ikke kun for klienten selv, men også for andre i klientens nærhet bidro muligens til atselvmordstankene forsvant i den perioden vi hadde kontakt. Behandlingen fortsatte. Det gjenstod fortsatt enkelte uløste problemer.

Fra en ubehagelig til en positiv hallusinasjon

Hun var 17 og var fortsatt under utredning etter 6 måneder i kognitiv terapi. Klienten fortalte at hun bodde på ettervernshjem. Midt under konsultasjonen fortalte klienten at hun så seg selv sittende på gulvet et par meter unna meden dukke. Dukken var større enn henne, og hun var liten. Dukken sa ubehagelige ting og befalte henne å gjøre ting meden streng stemme. Hun hadde en levende visuell hallusinasjon kombinert med hørselhallusinasjoner. Jeg vurderte ikke klientens tilstand, men spurte hvordan hun opplevde situasjonen. Hallusinasjonen og det at dukken var større enn klienten og sa ubehagelige ting, hadde ført til angst.

T: Ville det vært bedre om dukken ble mindre? Ja, sa klienten. T: Kanskje vi skulle gi dukken størrelsen til en vanlig dukke og gjøre deg større, sånn som du er i dag? Det var klienten enig i. Etter enkelte intervensjoner som førte til at hunvar blitt stor, og at dukken var blitt en vanlig dukke, spurte terapeuten: T: Hvordan har du det nå? K: Mye bedre. Menklienten tilføyde at dukkens stemme fortsatt var ubehagelig og streng. T: Har dukken din stemme? K: Nei. Den liknermer på stemmen til tanten min. T: Kanskje vi skal bytte den ut med en hyggeligere stemme? Det var også klienten enigi. T: Kan du huske noen stemmer som du synes er hyggelige å høre på? K: Ja. T: Og er det noen som sier noe hyggeligtil deg? K: Ja, sa klienten, nok en gang. T: Tenk at du nå bytter ut den strenge og ubehagelige stemmen med den hyggelige stemmen. Og i stedet for å si ubehagelige ting kan den kanskje si noe hyggelig og positivt. Klientengjennomførte terapeutens intervensjoner ved å forestille seg det terapeuten hadde foreslått. Etter en stund nikket

klienten. Det fungerte. T: Hvordan har du det nå? Klienten nølte. Klienten opplevde fortsatt noe ubehag.

Gjennom flere intervensjoner ga vi etter hvert dukken en varm stemme som sa hyggelige ting. Plutselig forsvant hallusinasjonen, og klienten fokuserte igjen på undertegnede, nå uten angst. Jeg fortsatte behandlingen som om intetunaturlig hadde skjedd. Vi snakket ikke om hallusinasjonen.

Hva skjedde her? Kvinnens hallusinasjon, der hun var liten og dukken stor, og det at den sa ubehagelige ting ogbefalte henne å gjøre ting, er kanskje ikke så uvanlig. Det uvanlige var at kvinnen var i stand til å endre hallusinasjonen fra at hun var liten og preget av maktesløshet, manglende kontroll, angst og uten vilje, til at hun var i stand til å lage enny hallusinasjon hvor hun hadde fått en naturlig størrelse og var blitt den som hadde makt i situasjonen. Og at dukken, ihallusinasjonen, som følge av få intervensjoner sa hyggelige ting med en varm stemme. Det var også uvanlig at hallusinasjonen plutselig forsvant da den var endret. Eksemplet betyr ikke at klienten ikke lenger kommer til å hallusinere.

Denne opplevelsen forteller noe om mulighetene for å endre og erstatte hallusinasjoner, det vil si å erstatte kontakten med visuelle og auditive mentale elementer som rommer angst, med hallusinasjoner som rommer positive følelser som kontroll, sikkerhet og psykisk velvære. Eksempelet illustrerer at man i noen situasjoner kan betrakte klientens evne til å hallusinere som et mentalt talent, og evnen til å endre sine hallusinasjoner som en terapeutisk ressurs. Eksempelet forteller også at de egenskapene som anvendes for å hallusinere kan anvendes motsatt vei, til å endre og å fjernehallusinasjonene (Dammen 2023a).

Hypersensitivitet og revir

De fleste klientene har utviklet overfølsomhet overfor tanker, sanseinntrykk og situasjoner eller personer. Et trekk vedhypersensitiviteten er at noen sanseopplevelser ser ut til å gå rett inn i følelsessenteret, Amygdala, uten å gå veien om frontal cortex for kognitiv bearbeidelse. Amygdala er en mandelformet kjertel på begge sider av hodet, i nærheten av øreregionen. Formulert på en annen måte: Visse sanseopplevelser går rett «inn i hjertet» uten at individet klarer å

«forsvare» seg, samtidig som de oppleves ubehagelig. Overfølsomheten kan også være knyttet til fortolkning av andresblikk, stemmeleier, utsagn og reaksjoner på en selv. Sterkt følsomme klienter med dårlig selvtillit kan oppleve et intenstubehag knyttet til tidligere og nåværende situasjoner og til forestillinger om fremtidige møter med mennesker.

Den terapeutiske oppgaven innebærer å redusere følsomheten for sanseinntrykk og mentale elementer som fører tilpsykisk ubehag. For enkelte klienter

er det mulig å skru ned følsomheten til 5 eller 10 hvis følsomheten for bestemte ubehagelige inntrykk tidligere lå på hundre. Det er også mulig å øke klientens oppmerksomhet overfor sanseopplevelser som fører til ønskedefølelsesmessige reaksjoner i situasjoner som tidligere har vært dominert av ubehagelige sanseopplevelser, og å økekontakten med modale og verbale elementer som rommer og utløser velvære i situasjoner som tidligere er blitt fortolketsom ubehagelige. Behovet for å utrede klientens situasjon kan i denne type situasjoner være minimal. Under følger eteksempel på hvordan man kan redusere klientens overfølsomhet og fortolkningsmønster.

En ung kvinne: Jeg gruer meg hver gang jeg skal hjem til mine foreldre. Jeg vet på forhånd at jeg blir kritisert ellerpirket på, men jeg klarer ikke å beskytte meg, jeg klarer det ikke. Jeg blir enten sint eller lei meg, og jeg trekker meg. Det er som om jeg ikke har noe

forsvar, alt går rett inn i sjela.

T: Betyr det at du kan oppleve noe likende i andre situasjoner også? K: Ja, med enkelte venner. De kommer alltid mednoe morsomt på mine vegne. Det er sikkert humoristisk ment, men jeg takler det ikke. Så smiler jeg og later som at alt eri orden, men det er ikke det.

T: Tror du at de egentlig vil plage deg, eller er det mer en humoristisk stil? K: Det er muligens morsomt, men dethjelper ikke. T: Ok. Hva er det viktigste å få det bedre med, situasjonen med foreldrene dine eller med enkelte venner. K: Med foreldrene mine.

T: Da begynner vi der. Har du det bra eller hyggelig av og til? (Her gis klienten kontakt med en god følelse, som et utgangspunkt for endringsarbeidet). K: Ja, ofte, også med foreldrene mine.

T: Fint. Kan du huske en situasjon en eller annen gang hvor du bare har det helt fint. K: Ja, mange ganger. Jeg har detofte fint, for eksempel med barna mine. T: Flott. Det er et fint utgangspunkt. Hvordan reagerer du når barna blir sinte på deg eller sier at du er dum? K: Ja. Nei, det er ikke noe problem. De er jo barn, og jeg er mor. T: Det betyr at duikke tar deg nær av hva barna dine sier. K: Ja. Nei, det er jo vanlig at de sier at jeg eller pappa er dum (her gis klientenkontakt med en situasjon der hun ikke reagerer med overfølsomhet. )

Er det mulig å overføre denne trygghetsfølelsen til besøk hos dine foreldre? K: Ja, eller både og. De er jo voksne, så jeg må jo reagere annerledes. T: Ok, det er naturlig. Men ønsker du å reagere følelsesmessig på en sånn måte at du ikkeblir lei deg eller sint når du møter foreldrene dine selv om de kritiserer deg? K: Ja.

T: Da må vi gjøre noe. Vet du hva et revir er? Klienten med en litt selvfølgelig stemme: Ja. T: Et revir er noe som beskytter deg i den forstand at ingen skal innenfor reviret uten at du tillater det. Klienten nikker.

T: Tenk at du har et flott revir som beskytter deg, og som er laget sånn at alt som kommer utenfra, for eksempel fraforeldrene dine, først treffer reviret ditt sånn at det ikke kommer inn i følelsene dine med en gang. K: Det hadde vært deilig, mye lettere. (Klienten er her i stand til å forestille seg at noe kan beskytte henne, hvilket er et signal på arbeidet kan fortsette).

T: Hva skulle et sånt revir være laget av dersom det beskyttet deg på den måten at du kunne vurdere om du ville ta det somkom utenfra, inn i følelsene dine eller ikke? Og sånn at det du ikke ville ha inn i hjertet ditt, bare falt ned utenfor reviret og ble liggende der uten å plage deg, og at det deretter bare blir skyllet vekk eller forsvinner. Du kan velge hva reviret skal være laget av. Det kan være en mur, en glassvegg, tekstil, noe rustningeaktig ting eller noe annet. K: Det kan ikkevære glass, for det kan knuse. Det kan heller ikke være en mur, for da kommer jo ingen inn.

T: Du kan jo ha en dør eller et vindu der som gjør at du kan slippe inn det som er ok å ta inn eller åpne seg for. K: Nei,jeg tror det må være av pleksiglass. Da kan jeg se ut og ha oversikt over situasjonen, samtidig som det ikke kan knuses. Og i tillegg kan jeg beskytte meg, men det må være en dør der slik at jeg kan komme ut og kan slippe inn andre når jeger klar for det. Klienten konstruerer her en visuell fantasi som kan beskytte henne.

T: Flott, det høres fint ut. Tenk nå at du får akkurat denne type revir, hva skjer med deg da? K: Hvis jeg er trygg på at jegkan beskytte meg og samtidig bestemme hva jeg vil slippe inn i hjertet mitt, og hva jeg ikke skal ta meg nær av, da erdet jo helt flott. Da vet jeg jo at jeg kan beskytte meg allerede før jeg møter dem.

T: Oi, det høres bra ut. Hva skjer videre da, når du har det sånn? K: Hva mener du? T: Når du er så trygg i situasjonen og på forhånd som du er nå, har det noen betydning for andre ting?

K: Ja. Jeg blir roligere fordi jeg vet at jeg kan beskytte meg om jeg skulle ønske det. T: Woow. Flott. Skulle du ønske at du kunne ha den samme evnen til å beskytte deg og ikke ta deg nær av ting som du har nå, men sammen medvennene dine? K: Ja, det ville vært

fint. Det ville blitt mye enklere. T: Ok, la oss se. Kjenn på den fine følelsen av at du har et flott revir som kan beskytte deg. Og så kan du låne deg selv denne følelsen der borte sammen med vennene dine. Klienten smiler. K: Nei, da er det ikke noe problem, da blir det liksom bare morsomt. Men, jeg vet ikke. Enkelte ting som Fredrik kan si, vil fortsatt være ubehagelig, men det er mindre ubehagelig enn før.

Jeg stopper presentasjonen her. Klientens siste utsagn tydet på at det var noe mer å gjøre, men også at det hadde skjedd positive endringer, og at klienten hadde fått en strategi som hun kunne anvende for å beskytte seg og for å redusere sin overfølsomhet.

Denne historien er ganske typisk. Noen ganger gjenstår det mer arbeid i den forstand at det er nødvendig å bygge oppklientens selvtillit og å gi klienten kontakt med et følelsesmessig stabilt og trygt fundament før jeg anvender revirmetoden. Andre ganger er dette nok, med det som resultat at klienten faktisk mestrer kommentarer fra familie og andre med større overskudd og mindre sårhet.

Likegyldighet som en terapeutisk ressurs

Ordet «likegyldighet» er sjelden forbundet med noe positivt, men av og til er det likegyldighet som skal til. Jeg fikk en ny klient, en utbrent, angstpreget og stresset styrer i en barnehage. Hun var meget dyktig, omsorgsfull og fagligengasjert. Hun tok ansvar for alt, fulgte opp alt og løste alle problemer for alle og hadde fortsatt dårlig samvittighet foralt hun ikke fikk gjort. Hun tok også med seg uløste problemer hjem på hverdager og i helger. Det ble for mye. Hun sov dårlig, fikk angst og deretter et sammenbrudd og var blitt sykmeldt og alene. Samboeren hadde dratt. Om jeg kunnehjelpe? Jeg ble usikker. Problemet virket komplekst. Det var relativt tidlig i min karriere som terapeut. Jeg kunne prøve, men garanterte ingenting. Klienten godtok situasjonen.

Jeg fikk redusert kvinnens angst, men det var ikke nok. Underveis i behandlingen oppdaget jeg at hun engasjerte seg ialt, også i små ting, og det slo meg at hun kanskje hadde trengt en evne til å bli mindre engasjert og en større evne til åreagere med likegyldighet samt evnen til å sortere mellom det som hun skulle og burde ta ansvar for, og det som hunkunne la ligge eller la andre ta. Kvinnen sa seg helt enig, men følte at hun ikke klarte å endre mønsteret.

Hva nå? Jeg tok en test og ba kvinnen tenke på noe som hun var likegyldig til. Det gikk ikke. Hun ble engasjert i althun så på eller forholdt seg til. Hun gikk

«all in» selv i forbindelse med relativt ubetydelige ting. For å etablere en følelse av likegyldighet ba jeg henne om å tenke på den midterste fyrstikken i en fyrstikkeske, noe som for undertegnede fremstod som en ganske nøytral situasjon. Men nei. Kvinnen ble meget interessert: Og så den midterste da, gitt. Nytt forsøk. Jeg spurte hvilket forhold kvinnenhadde til en kubikkmeter med luft et eller annet sted på himmelen. Reaksjonen lot ikke til å vente på seg.

K: En kubikkmeter med luft, det vil si med en viss mengde oksygen, co2 og med drivhusgasser. Igjen vokste engasjementet. Til slutt ba jeg klienten om å tenke på et eller annet sted i verdensrommet hvor det var fullstendig vakuum, det vil si ingenting. Det ble for mye selv for denne klienten. Istedenfor engasjement fikk hun kontakt med en følelse av likegyldighet. På spørsmål om hvordan hun opplevde følelsen av likegyldighet, var svaret at det var som om noe tungt forsvant fra skuldrene hennes, og at hun fikk kontakt med en helt nøytral og likegyldig følelse.

T: Sett at du har den følelsen av likegyldighet på jobb, hva hadde skjedd da? K: Det blir lettere. Jeg slipper å ta tak i alt, jeg kan la andre ta ansvar for ting, og jeg kan slappe av. Og jeg tar ikke jobben med hjem. Og jeg er en hyggelig person, en det går an å snakke med, når jeg er hjemme.

Det videre arbeidet bestod i å forankre klientens evne til å være mindre engasjert på jobb. Det fungerte. Det var likevelmer enn nok engasjement igjen. Det viste seg at det var her problemet lå. Det var ikke flere alvorlige problemer å ta fatti. Klienten gikk glad ut etter to konsultasjoner. Noen måneder senere kom hun fornøyd tilbake for noen små justeringer. Følelsen av utbrenthet var borte, og hun var tilbake i jobb. Jobben fungerte utmerket, og flere ansatte hadde fått meransvar. I mellomtiden hadde hun fått seg en ny kjæreste og var blitt gravid. Jeg har jobbet med flere klienter som har hatt behov for en større evne til likegyldighet. Mens enkelte trenger mindre engasjement på jobb, trenger andre det medvenner som tar alt fokus, mens noen trenger å redusere sin attraksjon til en kjæreste som gjør de små eller undertrykker dem. Evnen til å være likegyldig er meget viktig i mange situasjoner, langt oftere enn de fleste er klar over. Klientenesomfattende evne til engasjement blir i lingvistisk hjerneterapi, LBT forstått som en følge av kontakt med bestemtementale elementer som rommer klientens følelser. Tilsvarende er det med likegyldighet. Følelsen av likegyldighet er herforstått som en følge av redusert kontakt med mentale elementer som førte til et utslitende engasjement og mer kontaktmed mentale elementer som førte til større likegyldighet. Disse kan hentes frem og aktiveres i behandlingen.

Usynliggjøring som en mental ressurs

Hun var en flink, hardtarbeidende lærer med høy kompetanse og mye omsorg for elevene, men hun var blitt utbrent og sykmeldt. Vi jobbet med flere mentale og pedagogiske utfordringer. Gjennom behandlingen fikk hun kontakt med sine pedagogiske evner og sitt mentale overskudd, og hun gikk etter hvert tilbake i jobb. Etter en ganske kort periode i jobb tok hun kontakt igjen. Undervisningen fungerte fint i flere klasser, men hun brukte mye energi på og ble sliten av åundervise i en bestemt klasse, noe hun grudde seg til. Som helhet fungerte det bra, men hun følte at en elev hadde lagt henne for hat, og at hun stadig kritiserte eller stilte henne kritiske spørsmål. Uansett hvor hun var i klassen, og hvilke andre elever hun snakket med, så hun denne eleven i sitt indre, hele tiden. Eleven var oppvakt, talefør, selvsikker ogattraktiv, og hun hadde en sentral posisjon i klassen. Klienten klarte ikke å få eleven bort mentalt og merket at hun igjenbegynte å bli sliten og igjen måtte sykmelde seg. Utsagnet «Jeg ser henne for meg hele tiden, og jeg føler at hun ser påmeg og følger meg hele tiden» ble nøkkelen til en løsning.

Jeg spurte om hvordan hun hadde hatt det dersom denne eleven ikke var i klassen, hvilket er en ganske logisk forankret intervensjon. Når noe er ubehagelig, er det logisk å ta vekk det ubehagelige. Klienten smilte. Da ville klassen ogundervisningen vært helt flott, og hun ville hatt det godt, og hun kunne fokusere på de andre elevene, slik hun ønsket,men hun tilføyde, som sant var: Man kan ikke hive ut oppvakte, kritiske og taleføre elever i norsk skole selv om de er ubehagelige. T: Men hadde det vært bedre om hun var usynlig, siden du ser henne selv om du står med ryggen til eleven? Hun nikket. Det hadde vært deilig.

Det slo meg at siden lærer «så eleven for seg» hele tiden, hvilket er uttrykk for et mentalt visuelt talent, kunne kanskjedette fungere: T: Tenk deg at du har en usynlighetskappe. Og når du legger den over eleven, blir hun helt usynlig for deg slik at du kan fokusere på undervisningen og på de andre elevene.

Læreren formidlet at det hadde vært fint. Gjennom enkle intervensjoner skapte vi en mental opplevelse av at eleven haddefått en usynlighetskappe, med det som følge at eleven var blitt helt usynlig. Det fungerte utmerket og ikke uten humor. Eleven ble usynlig, og klienten opplevde at hun kunne konsentrere seg om de andre elevene og faget, og at hun opplevdesituasjonen som ganske morsom. I tillegg fikk hun igjen kontakt med sin glede over å undervise.

T: Flott, det var fint. Men hender det at den unge damen av og til stiller relevante og kloke spørsmål som ikke er ubehagelige? Hun bekreftet at dette også kunne hende, men at hun opplevde alt det eleven sa, som noe ubehagelig og som kritikk.

– Da må vi gjøre noe magisk sa terapeut. Tenk deg nå at hver gang denne eleven stiller relevante spørsmål og sier noe positivt, så blir hun synlig og som en vanlig elev. Og da ser du henne som en interessert, flink og vanlig elev som du skal undervise, og som en elev som bidrar med noe. Klienten nikket. Terapeuten fortsatte: Ellers er eleven usynlig for deg,sånn at du kan fokusere på de andre. Klienten nikket igjen.

Via enkelte intervensjoner gjentok jeg prosessen et par ganger. Hun forestilte seg på nytt at når hun kom inn klassen, var eleven usynlig, men at når eleven bidro med noe konstruktivt ble hun igjen synlig, med det som følge at læreren var til stede for denne eleven slik hun var for de andre. Vi forsterket deretter enkelte andre egenskaper som hun haddebehov for. Konsultasjonen var over.

Etter et par dager tok lærer kontakt per telefon. Det fungerte. Og hun hadde oppdaget at den kvinnelige fjortisen faktisk var en våken, tilstedeværende og kritisk, men egentlig en flott og vennlig elev som hun hadde begynt å få kontakt med. Og hun opplevde at dette hadde endret hennes situasjon som lærer og hennes forhold til å undervise i klassen.

Hva skjedde her? Det samme som ved de fleste andre eksemplene som er beskrevet. Vi reduserer kontakten med mentale elementer som rommer ubehagelige følelser, og gir kontakt med mentale elementer som rommer positive følelser. Det litt spesielle, men egentlig ganske logiske, er at vi produserer en mental forestilling om at den tidligere«ubehagelige» eleven blir usynlig. Dette skjedde ved å ta utgangspunkt i lærerens utsagn om at hun «så eleven for sitt indre».

Det var dermed ikke eleven som fysisk tilstedeværende elev som var blitt problemet, men lærers mentale forestillingerom eleven, det vil si det psykiske materialet, de modale og verbale elementene som var blitt dannet gjennomundervisningen, og som dominerte lærers fokus i klassen. Det var lærers følsomhet og evne til å danne mentale forestillinger av ubehagelig karakter som var problemet. Det at lærer opplevde at hun «så» eleven selv om hun stod medryggen til, er i LBT et uttrykk for et mentalt talent som kan beskrives som evnen til å «se» noe i sitt indre som ikke er der fysisk. Derfra er det en ganske kort vei til å lage en ny mental forestilling om en usynlighetskappe som gjorde eleven usynlig.

Evnen til å gjøre andre usynlige i den forstand at man ikke er oppmerksom på dem, er en vanlig egenskap uten at vitenker over det. Alt som vi i øyeblikket ikke er fokusert på, er på en måte usynlig, selv om det igjen kan bli synlig når vi fokuserer på det. Forskjellen fra den vanlige usynlighet er at de visuelle forestillingene av denne eleven var så intenstubehagelige at de dominerte lærerens følelsesmessige tilstand og hennes indre blikk uansett hva hun ellers fokuserte på. Gjennom enkelte intervensjoner dannet vi nye forestillinger, ikke ved å stoppe eller hindre noe, men ved å bruke lærerensmentale kapasitet til å skape en god, ny mental opplevelse. Vi laget en ny mental fortelling som rommet positive følelser og en følelse av mestring. Det var ikke nødvendig å undersøke klientens øvrige personlighet for å finne de dypereliggende årsakene til klientens reaksjonsmåte.

Når livsførsel opprettholder psykisk plage

Han var en meget dyktig, vel ansett og oppegående lærer på en videregående skole, og han hadde tatt en ny utdanningsom advokat parallelt med full jobb. I tillegg hadde han angst, depressive og hypokondriske tendenser. Ved hverkonsultasjon kom han inn på kontoret, sterkt preget av angst og depresjon og med en overbevisning om at han var alvorlig syk, og at han hadde en hjernesvulst, selv om han fungerte i overkant utmerket intellektuelt. Og ved hver konsultasjon gikk han gladere, tryggere og mer fornøyd ut av kontoret etter cirka 90 minutter. Likevel kom han tilbake tilneste konsultasjon like tung og angstpreget som tidligere, fortsatt med den overbevisningen at han var alvorlig syk, og at han hadde en hjerneskade. Dette gjentok seg fire–fem ganger.

Det var uvanlig. Jeg hadde kun én gang tidligere opplevd at en klient kom tilbake med de samme psykiske plageneetter én eller flere konsultasjoner. Noe måtte ha skjedd mellom konsultasjonene som førte til opprettholdelsen av de psykiske plagene, men hva? Det viste seg at han hadde rundt 15 hyllemetere med bøker og tidsskrifter om psykiatri, medisin og helsekost. Hver dag etter endt arbeid fordypet han seg i denne litteraturen. Jeg ba derfor klienten om å sluttemed å lese medisinsk litteratur og helsekostbøker for å undersøke hvordan dette kunne påvirke klienten mentalt. Han lovet at han skulle slutte med det, men kom tilbake neste gang like tung og angstpreget som tidligere. Han hadde ikke klart det.

Da gjorde jeg noe jeg ellers aldri gjør. Jeg befalte klienten om å pakke ned all sin medisinske faglitteratur, legge denbort og å slutte å lese helsekostlitteratur. Det var en ordre. Klienten kom ikke tilbake. Etter noen måneder tok han kon-

takt igjen. Angsten, de psykiske tendensene og bekymringene for hjernesvulsten hadde forsvunnet i løpet av ganske kort tid. Han hadde vært overmoden for endring. Grunnen til at han tok kontakt igjen, var at han snart skulle bli pensjonist, og han uroet seg for å gå over i pensjonistenes rekker. Han ønsket å forberede seg mentalt til sin nye tilværelse.

Klientens angst og hypokondriske tendenser var blitt opprettholdt av hans vedvarende lesing av medisinsk litteratur. Hver dag hadde han lett etter svar på sine spørsmål om hjernesvulst og en vitenskapelig forståelse av sine symptomer. Hver uke hadde han lært noe om hjernesykdom og andre sykdommer, og hver dag hadde han tolket sine følelsesmessigeog kognitive reaksjoner som uttrykk for noe alvorlig.

Da han pakket ned sitt medisinske bibliotek, måtte han gjøre og tenke på andre ting. Da virket det arbeidet vi hadde gjort i behandlingen. Selv fikk jeg bekreftet at om klientene kom tilbake til neste konsultasjon med like mye angst som ved forrige konsultasjon, måtte noe ha skjedd mellom konsultasjonene.

Ut fra den hjernepsykologiske forståelse av psykisk endring opprettholdt, produserte og forsterket klienten de mentalbiologiske elementene som rommet psykiske ubehag, med den følge at han fikk mindre og mindre kontakt med de positive endringene som hadde skjedd i behandlingen.

Psykisk endring gjennom endring av røntgenbilder

Dette er et eksempel på metoden «fantastiske fantasier». Fantasien starter med noe som er kjent, eller som klienten er fortrolig med. I dette tilfellet et røntgenapparat. Det er lettere å endre klientens forestiller om man tar utgangspunkt inoe som er kjent for klienten. Klienten visste hva et røntgenapparat er, og hvordan det fungerer. Utgangspunktet forfantasien var klientens ønske om mindre angst og større evne til å mestre en situasjon.

T: Du vet hva et røntgenapparat er? Klienten tenker kanskje

«Dumt spørsmål», men svarer ja. T: Men dette er litt annerledes og magisk. Ordet magisk kan skape nysgjerrighet samtidig som det åpner for at det som ikke har vært mulig er mulig. T: Tenk deg et fargerøntgenapparat som er stilt inn for å ta et bilde av hvor i kroppen du kjenner det psykiske ubehaget, og hvordan ubehaget ser ut.

Klienten nikker. Klienten forestiller seg at han eller hun går inn i røntgenapparatet, og at det tas et bilde som viser hvor i kroppen ubehaget sitter. Klienten gjennomfører her en mental prosess med utgangspunkt i terapeutens verbale intervensjon.

T: Røntgenapparatet er magisk på den måten at det avmagnetiserer ditt ubehag slik at de ubehagelige følelsene forsvinner fra kroppen din og blir værende på røntgenbildet. Klienten nikker og forestiller seg det som terapeuten inviterer til.

Terapeuten gir her en verbal intervensjon som fører til at noen ubehagelige mentalbiologiske elementer kobles av denpsykiske tilstanden. Det er ennå ingen klienter som har sagt at dette er umulig. De «kjøper» villig vekk denne fantasienog gjennomfører den mentale prosessen. Klienten instrueres deretter til å gå ut av og vekk fra røntgenapparatet, nå utenubehagelige følelser, og først stoppe når de er «utenfor røntgenapparatets stråling», og deretter se på røntgenbildet på avstand. Terapeuten bruker ord som klienten er fortrolig med, som «ta et bilde», «gå vekk fra apparatet og den ubehagelige strålingen», «Snu deg og se røntgenbildet med farger på avstand». Dette er likevel ingen garanti for atklienten er i stand til å gjennomføre den mentale prosessen som terapeuten inviterer til. Vi kan få et nei-signal. Denne gangen fungerer det.

T: Se på røntgenbildet. Hvor i kroppen sitter ubehaget?

Klientene svarer oftest i hodet, halsen, brystet, skuldrene, hjerteregionen, solar plexus eller magen. For noen er ubehageti hele kroppen. Andre sier at ubehaget sitter både i magen og i hodet. Enkelte formidler at de ikke er helt sikre på hvordan ubehaget ser ut, andre at følelsen er som en svart eller mørk klump i magen eller som noe kantete. Noen sier atbildet står stille, andre at det beveger seg. Enkelte forteller at følelsen er som en hard nøtt eller som en knyttneve, mensandre sier at det er som om de har noe tungt på skuldrene. Felles for nær alle klientene er at det psykiske ubehagetoppleves som noe mørkt, ofte brunt, mørkegrått eller svart. Noen tilføyer at det også er litt lys eller noen farger på bildet. Dette er ofte et tegn på at det også er noe psykisk positivt i situasjonen. Felles er også at de ønsker å få vekkubehaget. Klientens opplevelse av at noe er mørkt, innebærer at klienten har kontakt med et visuelt mental eller mentalbiologisk element som forankrer den ubehagelige følelsen av «mørk», som forårsaker klientens ubehag eller angst. Klientenes reaksjoner er et illustrerende eksempel på forbindelsen mellom indre visuelle opplevelser og følelser.

T: Du er kunstneren i ditt liv. Sett at det hadde vært mulig å fjerne de ubehagelige elementene i bildet eller erstatte ubehaget med en bedre følelse, hva kunne du hatt mest lyst til å gjøre med de delene av bildet som du ønsker å endre eller kvitte deg med?

Ordet kunst er forbundet med en følelse av frihet, kreativitet og at man kan ta egne valg. Hensikten med utsagnet er å åpne for nye løsninger og redusere motstand eller «nei-det-går-ikke» signaler. Det er like mange forslag fra klientene tilhvordan de kan endre eller fjerne det ved røntgenbildet som er ubehagelig, som det er klienter. Noen forslag går igjen. Mange vil brenne eller kaste ubehaget eller hele bildet. Jeg foreslår likevel først å bleke bildet slik at det mørkeforsvinner. Og til bleking bruker man klor. Allerede dette fører til at enkelte klienter formidler at de har fått en bedre følelse.

Deretter spør jeg om det er noen farger som klienten liker, og som gir en følelse av trygghet, velvære eller kontroll. Nær alle svarer enten gult, oransje, blått eller grønt. Noen svarer rødt, men rødt kan også være forbundet med ubehag og angst. Interessant nok vil de fleste erstatte de ubehagelige fargene i bildet med en primærfarge. Enkelte ønsker enpastellfarge. Noen ønsker bare én farge, andre flere, og noen sier at de bare ønsker en hvit følelse. Noen sier: Jeg vet ikke. Da må vi vinkle problemene annerledes.

T: Tenk deg at du er kunstneren i ditt liv (bevisst gjentakelse), og at det strømmer inn farger der, eller at du maler bildet med farger som gir deg en god følelse der hvor det før var noe mørkt og ubehagelig. Hvilke farger vil du bruke, oghvordan får du det når du har fått til dette? Klienten får litt tid. Jeg får det bedre, kan klienten si. T: Legg merke til om det er noe annet ved røntgenbildet som du ønsker å endre på. Forestill deg deretter at du gjennomfører de endringenesom du ønsker, og at bildet forandrer seg til et nøytralt eller positivt bilde.

Når klienten bekrefter at han eller hun har gjennomført terapeutens instruksjoner, fortsetter terapeuten:

T: Tenk deg nå at du igjen går inn i røntgenapparatet, men nå avmagnetiseres følelsene på nytt, bare omvendt vei. De fine fargene og følelsene som nå er på røntgenbildet, fyller deg akkurat så mye som du ønsker, og særlig der hvor dettidligere var noe ubehagelig. Pause. Klienten jobber. K: Ja.

T: Når du fjerner noe fra kroppen som er ubehagelig, oppstår det et vakuum, et tomrom, og det må fylles av noe positivt, hvis ikke kan noe av ubehaget komme tilbake. Klientene opplever dette som logisk. T: Hvordan får du det nårdu får til dette? Ofte smiler klienten og formidler at de har det mye bedre.

Legg merke til at jeg anvender setningen «når du får det til», ikke

«hvis du får det til».

Ordet «når» legger opp til at det bare skjer, sånn av seg selv, mens «hvis» åpner for at det kanskje ikke fungerer. Ordet «når» rommer en presupposisjon, en forutsigelse om at noe kommer til å skje.

Det er viktig å ikke dvele ved det ubehaget som klienten kan få kontakt med underveis. Hvis noe gjenstår,gjennomføres prosessen på nytt. Deretter kan klienten kjenne litt på hvordan han eller hun har det når han får det slikhan ønsker, og med de fine fargene inne i seg.

Det kan være nødvendig å gjennomføre prosessen et par ganger. Røntgenbildet endrer seg for hver ny prosess. Fargeneblir ofte finere, ubehagelige deler av bilder blir mindre, og det som er igjen av ubehag, flytter seg til et annet sted på kroppen. Metoden er ganske underholdende. Mentalt skjer det samme som i de øvrige eksemplene. Noenmentalbiologiske elementer som rommer ubehagelige følelser, endres eller kobles av, mens noen positivt ladetementalbiologiske elementer som rommer positive følelser og psykisk velvære, kobles på og erstatter det tidligere ubehaget. Metoden er oftest et ledd i en lengre endringsprosess.

Felles for disse prosessene er at klienten fokuserer på fortellingen, mens terapeuten både fokuserer på fortellingen, på de mentale elementene klienten har kontakt med og på de mentale prosessene som klienten gjennomfører.

Endring gjennom submodale endringer

Jeg har av og til gjennomført mentale eksperimenter med studentene mine. I dette eksempelet kombinerer jeg metodene dissosiering og submodale justeringer, hentet fra nevrolingvistisk programmering, med endring av fortellinger (narrativ terapi).

Lærer til en gruppe studenter: Lukk øynene og forestill deg at du kan «se» en person du liker eller er glad i. Legg deretter merke til om den personen du ser i ditt indre, er i farger eller svart-hvitt, og om vedkommende er nær eller langtunna. Kjenn litt på den følelsen du har når du ser personen i ditt indre. Den personen som du nå tenker på, skal kun væreforbundet med noe positivt. Hvis ikke må du velge en annen person.

Når jeg spør studentene om hvordan den personen de er glade i, ser ut i det indre, svarer de fleste at personen er ifarger og står ganske nærme, av og til helt inntil dem. De får kontakt med et indre bilde som rommer positive følelser. Deretter får de en ny instruksjon.

L: Forestill dere nå at den dere er glade i, går bakover og forsvinner bak et hus. Kjenn litt på den følelsen du har når vedkommende blir borte.

Flere ser mer alvorlige ut. Enkelte ser litt tristere ut. På spørsmål om hvordan de har det nå, er svarene ganske unisone. Den gode følelsen de hadde for litt siden, er blitt redusert. Noen har fått en nøytral følelse, andre en trist følelse. Da jeg ikke ønsker at de skal forbli triste, får de en ny instruks.

L: Tenk nå at den du er glad i, kommer tilbake, men plasser vedkommende litt på siden, ikke mellom meg som foreleser og deg selv. Da vil du kunne få den du er glad i, i fokus istedenfor meg og forelesningen. Enkelte tar poenget og smiler.

Hva skjer her? Jeg ga først studentene kontakt med en god følelse (et positivt mentalt element) ved å gi dem kontakt med et indre bilde av en de var glad i. Deretter endret jeg den positive følelsen ved å gi dem kontakt med et nytt indre bilde, nå av den de var glade i, bak et hus. Resultatet var at det skjedde et psykisk skift som innebar at de fikk kontaktmed en mindre god følelse. Siden jeg ikke vil etterlate studentene med en ubehagelig følelse, får de en ny intervensjonsom innebærer at den de er glad i, kommer tilbake. Det vil si at de igjen får kontakt med den gode følelsen.

Via mine intervensjoner har studentene vært med på en følelsesreise preget av flere psykiske skift. Slike følelsesreiserskjer kontinuerlig i dagliglivet ved at mennesker ganske usystematisk stadig skifter fokus fra nøytrale til positive til negative til nøytrale opplevelser med den følge at de ofte skifter stemning uten at de vet helt hvorfor. I LBT tar mankontroll over klientenes psykiske skift ved systematisk å gi klientene kontakt med opplevelser som er forbundet medpositive følelser, for å få et utgangspunkt for endringsarbeidet.

Når rødt er en følelse av ubehag

Utgangspunktet her er at terapeuten ønsker å kartlegge og endre den ubehagelige følelsen av uro som klienten sitter med.

T: Den følelsen som du har nå, er den noe du kjenner, eller noe du ser? K: Det er både noe jeg kjenner, og noe jeg ser. T: Ok, er det noe farge der? K: Ja. Det er rødt (en intens rød opplevelse kan for enkelte utløse angst). K: Det er ubehagelig. Det er for intenst.

T: Sett at det hadde vært mulig å bleke det intenst røde slik at det blir mer pastellaktig og lysere. Hva skjer når du får til det? K: Da blir det mindre intenst. Det blir ikke så vondt. T: Tenk at du legger inn noen nye farger der, farger som du liker, eller som gjør deg rolig. Hvilken farge eller hvilke farger kunne det være? K: Blått og grønt. T: Hva skjer når du legger til blått eller grønt på bildet? K: Da blir det kjøligere. Jeg får mer kontroll, liksom. T: Er det ok? K: Ja. Klientens reaksjoner er et tegn på at det har skjedd følelsesmessige endringer fordi man erstattet den røde følelsen som var knyttet til en ubehagelig situasjon, med farger som klienten hadde et godt forhold til, som blått og grønt. Endringer imåten en klient sansemessig opplever en situasjon på, fører ofte til følelsesmessige endringer.

Klientenes reaksjoner er private, men det at følelser blir utløst av indre sanseopplevelser, og at følelsen endres dersom man endrer de indre sanseopplevelsene gjennom behandling, er et trekk ved mennesket som art. Når du får en SMS med en emoji med smilefjes, blir du ofte litt gladere (noen blir irritert). Om du får en sur emoji som en reaksjon på en melding eller tommelen ned, blir du litt mindre fornøyd. Slik er det også med farger. En lagret opplevelse somblir opplevd som mørk, fører til en annen opplevelse enn om den samme opplevelsen er forbundet med noe lyst. I LBT endrer klienten, via terapeutens intervensjoner, sine indre ubehagelige sanseopplevelser til mer positive.

Psykisk endring og aktivering av ønskede egenskaper

Det er stor sannsynlighet for at de egenskapene som klienten trenger for å mestre en vanskelig situasjon, har han eller hun hatt kontakt med en gang i fortiden. Mens følelsen av ro kan være knyttet til én situasjon, vil overskudd være forbundet med en annen og mental styrke med en tredje. I tillegg vil klienten en eller annen gang ha hatt en følelse av kontroll,selvtillit, handlekraft, stolthet, evne til å ta avgjørelser og evne til å stå opp for det man synes er viktig. Og en gang harklienten trolig hatt evnen til å håndtere nederlag, selv om han ikke har denne evnen i dag. Dette er egenskaper som hvisde hadde vært tilgjengelige i dagens situasjon, hadde ført til en bedre psykisk tilstand. Dette innebærer at klienten besitter et lagret psykisk materiale i form av minner som rommer de følelsesmessige ressursene og reaksjonene som klienten trenger i dag.

Terapeuten undersøker derfor hvilke egenskaper og hvilket psykisk materiale klienten trenger for å mestre, redusere eller fjerne den psykiske plagen. Deretter ber man klienten tenke på en situasjon der han eller hun har hatt den ønskede egenskapen, og legge merke til hva han eller hun ser og føler i den situasjonen. Hensikten er å gi klienten kontakt med deegenskapene og følelsesmessige reaksjonene som han eller hun trenger i dag.

Når klienten gir et tegn på at han eller hun har kontakt med den ønskede egenskapen, instrueres klienten til å se seg selv utenfra i den situasjonen som oppleves som vanskelig, og deretter legge merke til hva som skjer når han eller hun låner seg de ønskede egenskapene i den vanskelige situasjonen.

Når klienten kan se seg selv mestre den ubehagelige situasjonen med disse egenskapene, kan man be klienten om å forestille seg at han eller hun er i situasjonen, og opplever den innenfra. Det å oppleve en situasjon innenfra, det vil si assosiert, innebærer at klienten ser situasjonen og sine hender, men ikke sine øyne. Dersom klienten nå opplever den ubehagelige situasjonen med de ønskede egenskapene, vet man at det har skjedd positive endringer. Dersom detteoppleves ubehagelig er det tegn på at det er mer å gjøre. Ofte vil klientene trenge flere egenskaper for å mestre en vanskelig situasjon. For hver ny egenskap som individet trenger, gjentas samme prosedyre. Man arbeider med én egenskap av gangen.

Psykisk endring gjennom «akuttinnleggelse på sykehus»

Av og til formidler klienter at det er vanskelig å bli kvitt en ubehagelig følelse, at den er som en klump i magen, brysteteller halsen, og at det ikke er tilstrekkelig å bruke de andre metodene. Dette innebærer at klienten har kontakt med et kinestetisk materiale som forankrer klientens ubehag. Da kan man skape endring gjennom en dramatisk fantastiskfantasi. Vi har flere muligheter. Her er en: Først sjekker terapeuten om klienten er mottagelig for en noe uvanlig fantasi. I dette eksempelet har klienten gitt et ja-signal.

T: Her må vi gjøre noe drastisk. Tenk deg følgende: Du legges inn på Rikshospitalet. Vi har hentet inn spesialister på akkurat denne type operasjoner og et helt team av de beste legene og sykepleierne vi har. Du blir operert, den ubehagelige klumpen blir fjernet og kastet, og du blir sydd vakkert igjen slik at det blir helt uten arr. Og der det før var ubehag, kommer det nå friskt vev, trygghet og velvære. Du blir tatt godt vare på. Og når du våkner av narkosen, er ubehaget borte. Det er mulig at det skjer flere positive endringer etter den vellykkede operasjonen. Hvordan har du det nå, når alt bare fungerer som det skal? T: Hvordan har du det nå? K: Mye bedre. Det er ikke så vondt lenger.

Hva skjer her? Intervensjonen er i tråd med klientens språklige og følelsesmessige logikk. Klientens utsagn om at han eller hun har en klump i magen, beskriver hvordan klienten opplever sine følelser, og at klienten har kontakt med noehan eller hun kjenner, det vil si en ubehagelig følelse. En tilsynelatende dramatisk, men for enkelte klienter logisk måte å fjerne en klump i magen på, er å operere den bort. Hensikten med utsagnet om at man har et «team av landets besteleger», er å gjøre klienten trygg, skape en forestilling om og tro på at operasjonen kommer til å gå bra. Alle klienter har et forhold til sykehus og operasjoner, og de fleste tror at flinke leger uten store problemer kan fjerne en klump i magen,som deretter destrueres eller kastes. Begrepet «narkose» anvendes for at klienten ikke skal kunne motsette seg det somskjer underveis i operasjonen (på konsultasjonen), og for at han eller hun skal kunne overlate ansvaret til ekspertene. Jeg har anvendt intervensjonen på en rekke klienter. Klientene er samstemte, de får det bedre. De gjennomgår en mental reise. Enkelte synes at dette er litt sprøtt, men det virker, og da er det ikke så farlig om det er litt rart. Enkelte fortellerat det er noe som gjenstår, og at klumpen kommer tilbake, men at den er mindre nå og ikke så ubehagelig. Klientensreaksjon er tegn på at det er mer å gjøre. Av og til «legges klienten inn på nytt», og en ny, men mindre operasjon utføres. Andre ganger kan man anvende en mildere metode.

En annen intervensjon er at klienten med utgangspunkt i terapeutens intervensjoner «ser» klumpen på avstand og deretter reduserer den, flytter den lenger vekk eller bolter den fast til en vegg, noe som gjør at den ikke kan komme tilbake. Dette siste er av og til er nødvendig, da klienter ofte formidler at klumpen eller ubehaget kommer tilbake, om enn imildere form. Psykisk endring handler også om logikk. Forestillingen om at vi bolter et problem som vi har tatt ut av kroppen, fast til noe, gir klienten rent logisk en opplevelse av at problemet ikke kan komme tilbake.

I den mentale verden er alt mulig. Av og til holder det med borrelås. Andre ganger må klumpen med ubehag oppløses ivann eller sendes ut i verdensrommet som et prosjektil. Det er like mange løsninger for å fjerne det psykiske ubehagetsom det er klienter. For utfyllende informasjon, se metoden «Fantastiske fantasier» (kapittel 21).

Angst og breiflabb

Musikere, dansere og skuespillere men også andre kan oppleve en intens og lammende angst som hindrer dem i å mestre konserter, teater og ballettforestillinger eller andre situasjoner forbundet med press. Ofte er resultatet at de ikke klarer å yte så bra som de er i stand til uten forventningspress. Prestasjonsangsten kan være langt mer ubehagelig enndet ikke-scenekunstnere kan forestille seg. Enkelte musikere er mest redd for det de er mest glade i, som å opptre. Og mange spør seg: Er det verdt det?

Angsten kan komme flere måneder før en konsert eller en premiere og er godt synlig for venner og de nærmeste. Og som vennligsinnede og omsorgsfulle personer kommer de ofte med følgende utsagn: Du er jo så flink, dette kommer tilå gå bra. Hvorfor er du så urolig? Du kan jo dette her. Det er jo ikke så farlig.

Disse godt mente utsagnene kan forsterke angsten fordi utsagnet låser individets fokus til det som oppleves som vanskelig. Resultatet kan bli mer angst. Jeg fraråder studenter og kolleger fra å komme med denne type utsagn. «Du erjo så flink» er sjelden et godt utsagn når man har angst. I tillegg kommer mottager i konflikt. På den ene siden er han eller hun preget av angst, tvil og usikkerhet. På den andre kan han eller hun oppleve seg som dum som ikke forstår atangsten er unødvendig. Spørsmålet «hvorfor er du så usikker?» inviterer til en begrunnelse, men hvis man skal begrunnenoe ubehagelig, må man gjøre det med noe som er like mye eller enda mer ubehagelig. Ordtaket «den som graver i møkk, finner mer av det» stemmer godt her. Utsagnet «Det er jo ikke så farlig», gir for sterkt følsomme personer umiddelbart assosiasjoner til det som er farlig. Man forholder seg til substansen og til ordet «farlig», ikke til ordet«ikke». Disse utsagnene kan føre til mer kontakt med psykisk ubehag, og i tillegg kan de låse individets fokus til det som er angstpreget.

Det første målet i denne situasjonen er å lede klientens fokus til noe som ikke er forbundet med ubehag. Hvis jeg ser en angstdominert musikkstudent rett før konserten, kan jeg si: Liker du breiflabb? De færreste vet hva breiflabb er, utover at det er en fisk. Ingen får kontakt med angst når de hører utsagnet. Og de skifter garantert fokus fra konserten til noe som ikke er forbundet med angst, med det som resultat at de får en annen følelse. Ikke så sjelden tenker de atundertegnede er litt sprø. Men det er ok. Da kommer de høyere opp mentalt og blir tryggere. I tillegg får mange kontakt med noe humoristisk. Det er vanskelig å være redd og å le samtidig. I dette øyeblikket er de ofte mottagelige for en trygghetsskapende intervensjon. I enkelte tilfeller blir de roligere. Og når de rett etterpå går inn på scenen, har de en større følelse av kontroll enn for ti minutter siden.

Endringsprinsippet i dette eksempelet er at enhver endring i fokus fører til en følelsesmessig endring, om ikke den underliggende følelsen av angst er så intens at den overstyrer det nye fokuset. Hvis dette er tilfelle, hvis klienten fortsatt har angst, må man anvende sterkere metoder.

Når det ligger tåke mellom musikeren og notene

På en forelesning om prestasjonsforberedelse, et fag ved Norges musikkhøgskole, formidlet en fiolinist at han ikke klarte å lese notene i forbindelse med en forestående klassetime der han skulle spille. Studenten hadde angst, og han saat det var som om det lå en tåke mellom ham og notestativet. Utsagnet «tåke foran notene» var et tegn på at studenten hadde kontakt med en visuell indre opplevelse av tåke, og at det visuelle elementet «tåke foran notene» var den utløsende årsaken til studentens angst. Det var for øvrig ikke noe galt med studentens syn. Han så utmerket.

Den logiske og enkle løsningen var å fjerne tåken, hvilket er i samsvar med holdninger i MRI-tradisjonen om at manmå ta alle utsagn fra klienten på face value, og den vurderingen at klientens utsagn er et uttrykk for en følelsesmessig opplevelse. Klienten har her transformert en følelse av uro når det kommer til det å spille, til et visuelt mentalbiologisk element av «tåke foran notene» som rommer den samme følelsen av uro.

Som lærer spurte jeg studenten om hvordan tåke kunne forsvinne, og studenten svarte ganske riktig: «Når solen lyser på den og det kommer en sval vind. » Gjennom enkelte intervensjoner etablerte vi en mental sol som lyste på tåken. I tillegg la vi inn, i tråd med studentens egen forståelse, en sval vind. Studenten hadde ingen problemer med å forestille seg dette og sa plutselig, i samsvar med sin indre logikk: «Nå er tåken borte. Nå kan jeg se notene. » Studenten var svært fornøyd, og han spilte senere for klassen uten angst, det vil si i den situasjonen som for de fleste av studentene oppleves som mest angstrelatert. Det å spille perfekt for kritiske eksperter som kan det samme som deg, eller enda bedre, er vanskelig.

Det var mer å gjøre, men den dominerende øyeblikkelige følelsen av angst ble utløst av at han ikke kunne se notene. Den enkle løsningen innebar at vi erstattet klientens kontakt med de visuelle biopsykiske elementene som hindret studenten i å se notene, med visuelle elementer som innebar at han kunne se disse.

Alle endringer i LBT er basert på den samme forståelsen som er skissert her. Under beskriver jeg et parallelt eksempel, kun med en noe annen vinkling.

Når alt var bare svart

En pianist formidlet at hun skulle prøvespille til en jobb, men at hun ikke klarte å lese notene, da alt bare virket svart. Hun opplevde at notene stod så tett at hun ikke klarte å skille dem fra hverandre. Andre pianister nikket. Problemet var visst ikke helt ukjent. Igjen tok jeg klientens utsagn bokstavelig. Hva gjør man logisk når noe står så tett at det ikke er mulig å skille ting fra hverandre? Man skiller ting fra hverandre (se den logiske og motsatte metode, kapittel 21). Jeg ba studenten tenke seg at notearket var en strikk. Så festet jeg strikken på den ene veggen i auditoriet og dro strikken, det vilsi notearket, helt over til den andre veggen. Da sa studenten:

Hallo, nå er det jo altfor stor avstand mellom notene, så stor at jeg må snu hodet for hver ny notelinje. Jeg svarte: Ok, da beveger jeg meg tilbake mot veggen der notearket er festet, og så sier du stopp når det er akkurat passe avstand mellom notene.

Studenten nikket. Cirka 40 centimeter fra veggen sa studenten «stopp». Nå var det akkurat passe avstand mellom notene slik at hun hadde full oversikt og kunne lese notene uten problemer. Om ikke det var latter, var det ganske mye humor i auditoriet.

Jeg sa: Sett at de notene som du øver på til prøvespillet, ser akkurat sånn ut, hva skjer da? Da kan jeg lese notene uten problemer, sa studenten. Tenk at du får det til, hvordan kjennes det nå? Helt bra, svarte studenten. Det er ikke noe problem lenger.

Og det var faktisk ikke flere problemer akkurat da. Den visuelle opplevelsen av ikke å kunne skille notene fra hverandrevar årsaken til studentens øyeblikkelige angst. Når hun kunne se notene tydelig og atskilt fra hverandre, var problemetløst. Det betyr ikke at problemet er løst for alltid. Trolig er det mer å gjøre, men studenten gjennomførte og mestret prøvespillet.

Hva skjer her? Nøyaktig det samme som i eksempelet med «tåke foran notene». Studenten hadde kontakt med et visuelt element som innebar angst, som følge av at notelinjene bare var svarte. Dette visuelle modale elementet «svart» og «for tett», som førte til uro, ble så byttet ut med et annet visuelt modalt element, gjennom en intervensjon, sominnebar at studenten kunne se notene atskilt fra hverandre og derved klart. Det jeg satt igjen med etter denne erfaringen, var at enkelte psykiske problemer kun er en følge av de modale elementene som klienten har kontakt med, og dermed at ikke alle problemer har en dypereliggende eller mer dramatisk årsak som må endres. Det kan likevel være mer å gjøre,dersom målet utvides til å gjøre studenten i stand til å gjennomføre fremtidige konserter uten uro.

Autoritetsskrekk

Klienten hadde autoritetsangst. Hun opplevde at hun satt i et hjørne med kontorpulten foran seg. Sjefen, en ganske storog korpulent mann, stod foran pulten og pekte på papirene hun hadde foran seg, mens han kritiserte det arbeidet som vargjort. Hun følte seg inneklemt, uten mulighet for å komme vekk, og

hun hadde angst.

Jeg visste ikke om dette kun var hennes opplevelse av situasjonen, eller om det faktisk var sånn i virkeligheten. Detvar imidlertid ikke så viktig. Jeg måtte forholde meg til kvinnens opplevelse og fortelling.

Ut fra den hjernepsykologiske forståelsen var kvinnens angst en følge av kontakt med visuelle, kinestetiske og auditive mentale elementer som var forbundet med uro. For å redusere klientens angst for sjefen, måtte disse endres.

Gjennom enkelte intervensjoner flyttet kvinnen sjefen mentalt cirka 15 meter lenger vekk i sitt indre visuelle bilde. Vikrympet sjefen i en fantasi til cirka 2 centimeter og ikledde ham tyrolerbukser med reinsdyrsele i plast og en tyrolerhatt med merker på. I tillegg plasserte vi sjefen på et bord der han dinglet med bena. Deretter undersøkte jeg kvinnensfølelsesmessige tilstand når hun så sjefen på denne måten. Angsten hadde forsvunnet. I stedet opplevde hun sjefen somufarlig, litt humoristisk og nær latterlig. Men det er kanskje ikke så gunstig at sjefen virker latterlig? Kanskje det er okmed en viss respekt for sjefen, sa terapeut, noe kvinnen var enig i.

Gjennom nye intervensjoner ble sjefen flyttet lenger frem, men han var fortsatt rundt to meter fra kvinnens kontorpult. Han hadde fått på seg sin vante dress og fått tilbake sin egen høyde, men bare tilnærmet. Klienten formidlet at sjefen skulle være mindre enn henne. Hun var rundt 165 centimeter, så sjefen kunne være rundt 160. Da skjedde det noe. Kvinnens opplevelse av sjefen endret seg. Han ble plutselig opplevd som en ganske alminnelig og vennlig mann som fortalte hva hun skulle gjøre, som sjefer skal gjøre, og det med en alminnelig stemme.

Kvinnens angst for autoriteter var ikke kun rettet mot sjefen. Hun hadde autoritetsangst for nær alle menn iposisjoner. Kilden til den mer generelle autoritetsangsten stammet fra enkelte opplevelser mens hun var barn og ungdom.Vi arbeidet deretter med ubehagelige opplevelser med faren, som hadde ført til angsten for autoriteter, en angst som var blitt utløst med full styrke av hennes sjef. Gjennom mine intervensjoner ble det psykiske eller, mer presist, det mentalbiologiske materialet som forankret klientens autoritetsangst, endret og erstattet med et psykisk materiale som rommet alminnelige reaksjoner, og en intensitet som var i samsvar med situasjonens egentlige alvor.

Selvmordsforsøk

Jeg var på hytta og fikk en telefon rundt kl. 0200 på natten. Klienten var i ferd med å ta sitt liv. Hun hadde forlatt sinevenner og stod med vann til livet i en innsjø. Gjennom samtalen gikk hun gradvis opp av vannet og så ned i vannet igjen. Jeg forstod at det skjedde flere ganger på grunn av at lyden fra bølgeskvulpet ble svakere og sterkere. Etter ca en times samtale var hun kommet på land og begynte å bevege seg mot hytta. Tilfeldigvis var jeg på hytta og hun boddebare noen mil lenger ned i dalen. Vi avtalte å møtes nede i bygda dagen etter. Deretter ringte jeg politi og familie.

Oppfølgende samtale dagen etter, varighet 2,5 t.

Dagen etter dro jeg ned noen mil i dalen og fikk følgende informasjoner: Det var ingen spesielle ytre omstendigheter til selvmordsforsøket. Studenten var sammen med venner. Hun følte seg psykisk uvel, gikk ut og deretter gjennom skogeni tre kvarter til innsjøen. Trolig årsak: nedtrapping av Cipramil uten at nedtrappingen ble gjennomført i samarbeid med psykolog eller psykiater.

Første samtale ble gjennomført på en lokal kafe og varte i 3 timer. Hun hadde det godt og problemfritt dagen etter. Dettevarte i en uke. Det psykiske ubehaget kom noe tilbake, men med redusert opplevelse av plage. Klienten var blitt satt påøkte doser med Cipramil og Sobril, men fikk ingen oppfølgende behandling.

Samtale 2, etter ferien

Hun formidler at hun har det noe bedre enn før, at hun ikke er fokusert på selvmord, men at hun ikke har det bra. Hun har gitt opp håpet om noen gang å kunne bli bra. Situasjon nå: klienten er sliten, nedbrutt, har minimal selvtillit, sterk skyldfølelse. Hun er preget av resignasjon, og hun gruer seg til det nye studieåret. Jeg oppfordrer sterkt klienten om å takontakt med helsetjenesten på universitetet for å få en samtale med psykolog. Dette for å få kartlagt situasjonen. Hunblir også oppfordret til å ta kontakt med psykolog utenfor universitetet, om de ikke har kapasitet på SIO. Studenten er litemotivert. Hun hadde fått lite ut av tidligere samtaler med psykolog og psykiater. Og hun formidler at det er «styrete». Jegforstår at hun ikke kommer til å ta kontakt og får det bekreftet.

Hun vil gjerne fortsette våre samtaler. Vi begynner umiddelbart. Samtalen varer i ca. 90 min. Det skjer ingenutredning og ingen kartlegging av klientens situasjon. Jeg kartlegger klientens opplevelse av psykisk ubehag samtidig som jeg søker å hente opp positive opplevelser og ressurspregede situasjoner fra fortid. Deler av klientens uro er knyttettil om hun vil mestre arbeidspresset kommende studieår. Jeg foreslår at hun kan utsette enkelte eksamener, men hunønsker å prøve. Deretter jobber vi med psykisk oppbygging, med å heve det psykiske stemningsnivået, og å øketilgangen til positive ressurser og energi. Det fungerer. Klienten kommer opp på et høyere psykisk nivå gjennom samtalen. Og samtalen blir mer preget av latter.

Jeg tilbyr en prat to ganger pr. uke i starten for å sikre at klienten ikke igjen forsøker å ta livet sitt. Jeg foreslår at hun, om det skjer noe som er vanskelig mentalt, tar kontakt umiddelbart, uansett tid på døgnet. Hun bekrefter at hun vil det. Hun går ut kontoret med en langt bedre følelse i kroppen enn da hun kom inn.

Fra mine notater etter samtalen:

Klientens reaksjoner på samtalen viser at hun får utbytte av vår kontakt og at den fører til endring. Jeg er derforoptimistisk foreløpig. Men klienten må følges opp. Og jeg har ikke helt oversikt over hvor hun befinner seg psykisk.

Ny samtale

Klienten kommer et par dager senere. Hun er et annet menneske. Hun ler, er glad og til stede. Jeg sjekker ut hvordan hun har det. Hun har det bra. Ingen problemer. Jeg er litt forbløffet, og tester litt ut, men opplever at vi ikke lenger harnoe å jobbe med. Problemene er løst. Og hun har ikke tatt noen ekstra medisiner. Hun smiler og virker avspent. Jegbygger opp litt til, men opplever at det ikke er nødvendig. Samtalen avsluttes etter 30 minutter. Før hun går oppfordres huntil å ta kontakt umiddelbart om noe kommer tilbake. Hun lover det. Jeg er fortsatt noe overasket. Hun er en helt annenenn den jeg snakket med rett etter selvmordsforsøket. Jeg spør om hun hadde tatt livet sitt om jeg ikke hadde tatt telefonen på hytta. Ja, er det enkle svaret. Hun går. Muligens er det nok fortsatt noe som gjenstår, men den psykiske forandringen i løpet av et par samtaler er nesten enorm. Senere treffer jeg hun igjen flere ganger over flere år. Hun smiler vennlig. Fortsatt er alt bra. Når jeg ser hun sammen med andre, hilser hun ikke. Det er ikke så uvanlig. De færreste vil vise at de har hatt kontakt med en som jobber med nerver, selv om antallet som tar kontakt, for psykiske utfordringer, kan være mer enn 50 prosent i en klasse. Et trekk ved behandlingen er at jeg anvender metoden fantastiske fantasier, ogat vi i større grad enn vanlig jobber gjennom humoristiske, ofte litt absurde og ressursaktiverende mentale forestillinger.

Avslutning

Kapittelet gir glimt fra prosesser som førte til følelsesmessige endringer. Flere av glimtene er hentet fra lengre behandlinger. Felles for endringene som oppstod i disse prosessene, er at verbale intervensjoner fra terapeut førte til nye positive narrativer / fortellinger som i større grad var preget av psykisk velvære og mestring enn de som opprettholdt den psykiske plagen.

Flere av glimtene inneholder spektakulære fantasier som går ut over det som er mulig å oppleve i den virkelige verden. Tendensen er at det tankemessig spektakulære forbereder psykisk endring. Eksemplene illustrerer også hvor enkelt mankan oppnå psykisk endring i behandling, og fantasiens og språkets betydning for endring av følelser og av den psykiske plagen. I tillegg viser glimtene hvordan man kun ved å bruke ord kan aktivere klientenes mentale ressurser og anvende disse for å redusere den psykiske plagen.