Kapittel 3. Trekk ved lingvistisk hjerneterapi, LBT

Behandlingen følger et mønster

I dette kapittelet beskriver jeg trekk ved lingvistisk hjerneterapi, LBT. Behandlingen følger et mønster, selv om enkelte faser kan hoppes over, andre må utvides, rekkefølgen kan variere og samme fase kan bli gjentatt flere ganger. Endringene, innebærer at man kobler av noe psykisk ubehagelig og noe psykisk positivt på den psykiske tilstanden. Man reduserer psykisk materiale som hindrer evnen til å fungere samtidig som man gir økt kontakt med velvære og mestringsevne. Det som kobles på eller av, vil være relatert til fortid, nåtid og fremtid.

Dette mønsteret gjør det mulig å forutsi behandlingsforløpet i detalj etter en begrenset kartlegging. Behandlingsforløpet vil bli endret om det dukker opp nye problemer i behandlingen.

Det er nødvendig å konkretisere klientens mål med behandlingen. Dette har terapeutisk effekt ved at man eliminerer faktorer som ikke er så vesentlige for å få det bedre.

LBT er preget av improvisasjon, spontanitet og ofte humoristiske innfallsvinkler. Det er ingen motsetning mellom forutsigbarhet, humor og kreative innfall.

Hvis den psykiske plagen oppleves som ubehagelig etter at den første endringsprosessen er avsluttet, gjennomføres omtrent samme prosess på nytt via andre innfallsvinkler og metoder. Når ett problemkompleks er løst, tar man fatt på det neste. Hver konsultasjon begynner på nytt, med fase 1.

Kartleggingen av klientens problemer

Klientens problemer undersøkes med sikte på å avdekke når de fremtrer, hva de innebærer og hva de fører til. Man fokuserer på det klienten ønsker å få det bedre med og det som volder psykisk smerte. Terapeuten registrerer, men fortolker ikke klientens utsagn ut over å vurdere om de er tegn på hva klienten ønsker, om han eller hun er mottagelig for endring, eller et tegn på at det har skjedd psykiske endringer. Man registrerer de sanseforestillingene og utsagnene som utløser, opprettholder og reduserer det psykiske ubehaget, da disse er utgangspunkt for terapeutens intervensjoner. Terapeuten legger ikke noe til eller trekker noe fra klientens utsagn om sin situasjon. Det er hvordan klienten formidlersine følelser som er viktig for terapeuten. Slik beholder klienten eiendomsretten over sin forståelse og sine følelser mensterapeuten sitter igjen med informasjoner som kan gi grunnlag for behandlingen. I tillegg beholder terapeuten tett kontakt med den måten klienten opplever den psykiske plagen på.

To eksperter og to amatører

I LBT er det to personer og fire roller. Vi har to eksperter og to amatører. Terapeuten betraktes som ekspert på psykisk endring, men som amatør på hvordan klienten opplever den psykiske plagen. Klienten blir betraktet som amatør på psykisk endring, men som ekspert på hvordan han/hun opplever den psykiske plagen, og på hva han/hun trenger for å få det bedre. Klienten leverer dermed de premissene som terapeuten arbeider ut fra. Dette innebærer at man bekrefter klientens uttalelser og innsikt. Han/hun blir betraktet som fornuftig, innsiktsfull og kompetent selv om han/hun måtte haalvorlige psykiske problemer. Disse holdningene er også inspirert av nevrolingvistisk programmering og strategiskterapi (MRI-tradisjonen) som formidler at behandling forutsetter et håndverk, og at terapeuten må kunne dette håndverket. Disse holdningene er også inspirert av uenigheter mellom løsningsorientert terapi som hevder at terapeutenmå være en ekspert på psykiske plager (Steve deShazer 1985,1988,1994), og postmoderne terapi, som hevder at man må innta en ikke-vitende og først og fremst lyttende og dialogrettet posisjon (Goolishian & Anderson 1999). I LBT forener man disse to holdningene. På den ene siden må terapeuten kunne sitt håndverk og sitt fag. På den andre må man beholde den dype respekten for og lyttende holdning til klientene som preger postmoderne terapi. Dette innebærer to former fortillit. Terapeuten må stole på at klientene vet hvor skoen trykker, hva de trenger, og at de er villige til å samarbeide med terapeuten. Mens klientene må tørre å stole på at terapeuten vet hva som må gjøres for å redusere klientenes psykiske plage, at terapeuten vil klientene vel, kommer til å behandle de med respekt og vil samarbeide med klientene om å fådet bedre. Denne formen for tillit kan være vanskelig å realisere fullt ut. Som terapeut fremstår man i klientenes øynesom ekspert og som en som kan noe om klientenes psykiske opplevelser, selv om dette ikke er tilfelle. På grunn av klientens respekt for terapeuten skal det lite til før man vipper en klient ut av sin forståelse og over på terapeutens. Dette forutsetter tilbakeholdenhet fra terapeuten. Klientens rolle i LBT er også en følge av kunnskap om hva som gjør det lettere for klienten å gjennomføre de mentale prosessene som kan føre til endring. I LBT har derfor klienten definisjonsmakten over den psykiske plagen. Klienten setter målene for behandlingen, er den som bestiller endringene, og den som kontrollerer om endringene er i tråd med egne ønsker. Dersom terapeuten setter målene, kan man overkjøre klienten. Resultatet er følelsesmessig ubehag. Terapeuten spør derfor: Hva er din viktigste utfordring akkurat nå? Hvaønsker du å oppnå på lengre sikt? Man starter med det som klienten ønsker å begynne med, og har klientens mål somutgangspunkt for arbeidet. Ved neste konsultasjon gjentas prosessen. Klienten blir igjen bedt om å formidle hva han/hunønsker. Man fortsetter ikke der man slapp på forrige konsultasjon, om ikke klienten foreslår dette selv. Begrunnelsen fordette er at de endringsprosessene som ble gjennomført på forrige konsultasjon, ofte fører til en så markant bedring at detman jobbet med forrige gang ikke lenger er relevant. I stedet dukker det opp nye behov og nye mål.

Selve det å oppleve seg som likeverdig, å bli lyttet til og å kunne kontrollere behandlingsprosessen gjør det lettere forklienten å bli trygg i behandlingssituasjonen, noe som raskere fører til positive resultater. Klientens rolle og posisjon har en klar terapeutisk effekt ved at den hele tiden bekrefter klienten som et kompetent, klokt og ressurssterkt menneske som skal behandles med respekt og verdighet. Den motsatte klientrollen kan føre til økt psykisk ubehag og et dårligere resultat.

Det foregående er også begrunnet i at det kun er klienten som vet hva han/ hun trenger, og i at klienten skal kunne påvirke og kontrollere det som skjer i behandlingen. Hvis ikke klienten blir hørt og ikke har mulighet til å sette grenser for terapeuten, kan dette forsterke den psykiske plagen.

Klientenes bestillinger er uten unntak følgende når de kommer til terapi: De ønsker å få det bedre i en situasjon ellermed noe som oppleves som ubehagelig. Jeg har kun hatt tre klienter i løpet av en tredveårsperiode som i tillegg til at de ba om hjelp til å redusere den psykiske plagen, uttrykte et behov for større innsikt i og forståelse av de dypereliggende årsakene til sin psykiske plage. To av disse var skolert i den psykoanalytiske og psykodynamiske tradisjonen og varhøyt utdannet. Den tredje hadde hatt lengre og jevnlige perioder med psykoterapi fra hun var fire år. En megetressurssterk klient sluttet imidlertid etter at jeg hadde fortalt at han ikke trengte to år med behandling, som han hadde forventet, men kun en kort periode. Kameraten hans var psykodynamiker, og han fulgte trolig rådene fra sin venn. Hanfikk likevel løst de prestasjonsrelaterte problemene som han tok opp på første konsultasjon.

Terapeutens opplevelse av at han eller hun er den som kan noe om psykisk plage kombinert med manglende evne til å ta klientens utsagn om den psykiske plagen på alvor, fører til dårlige terapeutiske resultater. Jo mer kunnskap man har somterapeut, desto vanskeligere kan det være å la den ligge i bero så lenge som det er nødvendig. Klienten må tilkjennes innsikt i sin egen situasjon, en innsikt terapeuten aldri vil kunne få uten gjennom klientens utsagn. Klienten trenger terapeuten, men terapeuten trenger også klienten. De er likeverdige partnere i et gjensidig samarbeidsforhold.

Terapeutens og klientens oppgaver

Som en følge av at terapeuten er amatør på klientens opplevelse av sin situasjon, blir oppgaven å bekrefte klientens utsagn og å opprette den tilliten som er nødvendig for at klienten skal være villig til å fortelle ærlig om sin situasjon. Dernest må terapeuten være vennlig og lytte til klienten uten å legge noe til eller trekke noe fra det klienten forteller. Terapeuten må gjerne stille spørsmål. Samtidig må han eller hun lytte etter utsagn som rommer informasjon om de sanseforestillingene og de mentale elementene som forankrer klientens angst og psykiske smerte. Terapeuten er avventende og likevel på jakt etter en innfallsvinkel til å endre det psykiske materialet som utløser den psykiske plagen. I tillegg skal terapeuten gi klienten kontakt med det psykiske materialet som utløser den psykiske plagen for å få etutgangspunkt for endringsarbeidet. Klientens oppgave er også å beskrive hvordan han eller hun opplever den psykiske plagen. Vi har et unntak fra denne situasjonen når klienten har for mye angst og man må behandle klientens angst uten å vite noe om klienten (Del 2, behandling uten informasjon).

Gjennom dette styrer klienten hva behandlingen skal fokusere på, mens terapeuten registrerer de ord og utsagn som har betydning for å få innsikt i klientens psykiske smerte og et utgangspunkt for terapeutens intervensjoner. Resultatet er at klienten får en følelse av at det er hans eller hennes virkelighet som blir synliggjort, tatt på alvor og vektlagt, ogikke terapeutens antagelser og teorier. Slik får klienten en følelse av at hans eller hennes forståelse er samtalens sentrum.

Klienten blir her definert som ekspert på sin psykiske plage og egne behov, mens terapeuten er ekspert på behandlingog psykisk endring. Terapeutens ekspertise består også i at han eller hun har evne til å gi klienten kontakt med og å endre det psykiske materialet som forårsaker den psykiske plagen.

Forholdet til klientens utsagn

Enkelte klienter kommer inn elegant kledd, pent sminket, ser sunne ut og snakker lett og raskt om sine problemer og om alvorlige hendelser som om de er ganske bagatellmessige. Da kan man tenke at enkelte klienthistorier kanskje ikke er så alvorlige. Man kan også ha klienter som dramatiserer motsatt vei. De kan beskrive sine reaksjoner gjennomdramatiske utsagn, mens noe likevel kan gi terapeuten en følelse av at klientens situasjon ikke er så alvorlig som det høres ut som. I LBT tar man klientens utsagn om den psykiske plage på alvor uansett hvordan klienten formidler sine problemer samtidig som man lytter etter utsagn som kan danne et utgangspunkt for en intervensjon.

Forholdet til klientens følelser

Klienter får av og til høre at de ikke trenger å reagere så sterkt, og at de er overfølsomme eller hypersensitive. Resultateter en følelse av at de reagerer feil eller unødvendig. Da kan de få et nytt problem. Følelsesmessige reaksjoner er aldri feil. De er uttrykk for det som skjer mentalt i bestemte øyeblikk. De er en følge av kontakt med et psykisk materiale som utløser klientens følelsesmessige reaksjoner.

Dette betyr ikke at alle følelsesmessige reaksjoner er hensiktsmessige, fornuftige, uttrykk for en korrekt oppfatning av virkeligheten, rettferdige overfor andre mennesker, eller at ens reaksjoner ikke kan plage andre. Det betyr heller ikke at følelsesmessige reaksjoner ikke kan eller bør endres. Men det betyr at den følelsesmessige opplevelsen må aksepteres,tas på alvor, respekteres og deretter undersøkes med hensyn på hvilket psykisk materiale som forankrer og utløser den. Deretter kan man undersøke om klienten ønsker å reagere på andre måter. Hvis dette er tilfelle, reduserer man kontakt med det psykiske materialet som forårsaker de ubehagelige reaksjonene og øker kontakten med det psykiske materialet som utløser de følelsene og reaksjonene som klienten ønsker.

Hensikten med LBT er å redusere klientens kontakt med indre sanseopplevelser og ord og utsagn som fører til psykisk smerte.

Relasjonens betydning

I de senere år har psykologien blitt mer opptatt av den gode relasjonens betydning for de resultatene man kan oppnå ibehandling (Duncan 2009). Metaforskning, forskning på forskning om hva som virker i behandling understreker også den gode relasjonens betydning for de resultatene som kan oppnås i behandling (Ulvestad 2007). I LBT er man også opptatt av å skape en god relasjon mellom terapeut og klient. Terapeutens evne til å leve seg inn i og forstå klientenssituasjon, og terapeutens opplevelse av at det er en god relasjon mellom seg og klient har betydning for de resultatene man kan oppnå i behandling. Men det må tilføyes at det ikke alltid er et samsvar mellom terapeutens opplevelse av sin relasjon til klienten og klientens opplevelse av sin relasjon til terapeut, og at terapeutens relasjon til klienten har mindre betydning for behandlingens resultat enn klientens opplevelse av sin relasjon til terapeuten. Terapeuten bør derfor være oppmerksom på om klienten føler seg forstått og føler seg vel, da dette er avgjørende for at klienten skal oppnå psykiskendring. Utvikling av en god relasjon mellom terapeut og klient er ikke først og fremst en følge av terapeutens sympati og vennlighet, men av at klienten opplever terapeuten som vennlig og empatisk. Det er ikke alltid et samsvar mellom terapeutens og klientens forståelse av den relasjonen som de har seg imellom.

Det å skape en god relasjon mellom terapeut og klient er en følge av det terapeuten gjør, og av hvordan han/hun forholder seg til klienten. I denne situasjonen er det viktig å forstå at det er umulig å forstå en klient fullt ut, men dette erheller ikke nødvendig for å skape en god relasjon og for å behandle klienten. Det viktigste er at klienter føler seg forstått, uavhengig av hva terapeuten faktisk har forstått. Jo mindre hjelp klienten får, desto viktigere blir relasjonen mellom klient og terapeut for at behandlingen skal vedvare. Her ligger det en fare for at den gode relasjonen blir forvekslet med god terapi, og at behandlingen varer ved over tid fordi behandlingstimene er et hyggelig sted å være og terapeuten et hyggelig selskap, selv om klienten ikke blir bedre. Jeg har hatt klienter som har gått til en «flink» terapeut i flere måneder uten at de er blitt bedre, og som ble markert dårligere når terapeuten tok ferie, ble syk eller pensjonerte seg. Etspørsmål er derfor: Hva skjer i behandling der klienten opplever at terapeuten er flink, selv om klienten ikke blir bedre?

Jo større psykiske endringer klienten oppnår som følge av behandlingen, desto mer underordnet blir betydningen av relasjonen, selv om den blir enda bedre. Det nøkterne, vennlige, respektfulle og engasjerte, men likevel forretningsmessige forhold er å foretrekke for enkelte klienter. De har dekket sine sosiale behov og har tilstrekkeligbekreftelse fra andre steder. Hos terapeuten trenger de ikke først og fremst medfølelse og forståelse, men hjelp til å få det bedre psykisk.

Empati og relasjon i lingvistisk hjerneterapi, LBT

Empati innebærer evne til å leve seg inn i og bekrefte klienten. Men den empatiske og innlevende holdningen somformidles i psykoterapien, kan være uheldig om terapeuten overtar eller «blir» klientens følelser, med den følge atterapeuten selv opplever psykisk ubehag eller blir sliten. Denne formen for empati er uheldig om man ikke vet hva manskal gjøre med utgangspunkt i det klienten forteller, og om man opprettholder et empatisk fokus på klientens følelser etter at man har fått nok informasjon til å iverksette en intervensjon. Terapeuten må derfor vurdere om han eller hun ved å dvele ved klientens psykiske smerte opprettholder den psykiske plagen. Empati og en vedvarende samtale med utgangspunkt i problemet, er ingen garanti for psykisk endring. Terapeuten må derfor sortere mellom samtaler som førertil kunnskap om og kontakt med psykisk ubehag, samtaler som fører til innsikt og en god følelse på konsultasjonen utenat klienten blir bedre og samtaler som fører til psykisk endring. I LBT fokuserer man på samtaler som fører til endring.

Fra et fokus på relasjonen til klienten til et fokus på relasjonen til klientens utsagn

Opptattheten i LBT av å utvikle en god relasjon mellom terapeut og klient er humanistisk og faglig begrunnet. Den humanistiske begrunnelsen er at klienten skal ha det godt og bli ivaretatt. Den faglige begrunnelsen er at en god relasjon fører til at klienten i større grad blir i stand til å gjennomføre de mentale prosessene som er nødvendige for at psykisk endring skal oppstå.

I LBT er man mer opptatt av terapeutens relasjon til klientens utsagn enn av relasjonen mellom klient og terapeut. Begrunnelsen er at terapeutens bekreftelse av klientens utsagn vil påvirke klientens opplevelse av sin relasjon til terapeuten. Bekreftelse av klientens utsagn er avgjørende for at klienten skal oppleve at han/hun har en god relasjon tilterapeuten og til behandlingen. Den viktigste forutsetningen for at klienten skal få en god relasjon til terapeuten og til behandlingen er likevel at det skjer en psykisk endring.

Relasjon og metode

Det har tidligere vært en tendens til å betrakte evne til å skape en god relasjon som et talent og en egenskap som noen terapeuter har mye og andre mindre av. LBT hevder at utviklingen av en god relasjon er en følge av metode, det vil si av hva terapeuten gjør og sier i behandlingssituasjonen. Det å skape en god relasjon er således ikke et resultat av enudefinerbar kjemi. Man kan ha den situasjonen at terapeuter som lykkes, har en felles metodisk tilnærming som ikke erbeskrevet som metode i den terapeutiske litteraturen. Det er riktig at en god relasjon har betydning for behandlingensresultat, men evnen til å skape en god relasjon til klienten uten at man vet hva man gjør, er ikke alle terapeuter forunt, selv om denne evnen kan utvikles.

Relasjon, tillit og utsagn

Terapeuten får den tilliten han eller hun fortjener. Hvis terapeuten ikke får den nødvendige tilliten, må han eller hunendre sin terapeutiske stil. Klientens villighet til å vise terapeuten tillit forutsetter at klienten blir ivaretatt og blir møtt med respekt. Man får ikke kontakt med det psykiske materialet som forårsaker klientens følelser – og derfor heller ikke resultater – uten at terapeuten anerkjenner klientens måte å oppleve sin virkelighet på, uansett hvordan klienten formidler den, det vil si enten den formidles gjennom vrangforestillinger eller alminnelige utsagn.

Ingen intervensjon uten et ja-signal

Ingen behandling eller endringssekvens begynner før klienten formidler eller gir signaler på at han/hun er klar forbehandlingen. Dersom terapeuten prøver å endre den psykiske plagen før klienten har gitt et ja-signal til behandlingen, vil klienten kunne oppleve at han/hun ikke blir tatt hensyn til. En følge av dette er at klienten gir mindre presis informasjon om sin situasjon og sine ønsker, og om sine reaksjoner på terapeutens intervensjoner. Iverksetting av en intervensjon uten at klienten har gitt tegn på at han/hun er mottagelig for endring, innebærer et lite terapeutisk overgrep. En klient fortalte, ikke uten en viss stolthet, at hun hadde klart å lure terapeuten. Det var en overraskende uttalelse. Hvorfor måtte hun lure terapeuten? Og hvordan kunne terapeuten bli lurt uten å oppdage det?

Enkelte intervensjoner kan oppleves som provoserende. Dersom dette skjer, undersøker terapeuten hva klientenønsker. Klienten avviser aldri en intervensjon når han/hun har formidlet at han/hun er klar for terapeutens intervensjoner, men angst kan redusere klientens evne til å gjennomføre den. Da anvender man en ny intervensjon som i mindre grad provoserer klientens angst (kapittel 5 om behandlingsprosessen).

Behandlingens enkelhet og endringstempo

Psykiske endringer i behandling kan av og til skje like raskt som psykiske endringer i det daglige liv. Og ulike psykiske plager kan behandles på samme måte, selv om omfanget av behandlingene vil være forskjellig. Psykiske plager er ofte enkle å behandle selv om arbeidet kan være komplekst og ta tid. Behandlingens enkelhet er en følge av at det er mulig åkartlegge og deretter endre det psykiske materialet, de mentale elementene som forårsaker den psykiske smerten. Behandlingens enkelhet er også en følge av at man kan anvende de samme metodene for å endre alvorlige og lettere psykiske plager.

Man kan støte på hindringer mot endring. Hindringer betyr ikke at det er vanskeligere å endre den psykiske plagen,men at behandlingen vil ta lengre tid. Bivirkninger av medisiner og rusmidler kan redusere klientens kognitive kapasitet,gjøre det vanskelig for klientene å gjennomføre de mentale prosessene som er nødvendige for å oppnå psykisk endring,og derigjennom øke behandlingstiden. Bivirkninger av medisiner kan også føre til ubehagelige kroppslige reaksjoner som kan være vanskelig å behandle verbalt, noe som kan oppstå ved forsøk på å trappe ned medisiner. Medisiner kan lindre, men derfor også opprettholde psykisk plage.

Må man snakke om det?

Psykologien er preget av den holdningen at man må snakke om den psykiske plagen. Man er opptatt av The talkingcure. Det er et godt råd for de som trenger det. Men man må skille mellom samtaler som fører til mer psykisk ubehag, samtaler som lindrer den psykiske smerten uten at det fører til endring, og samtaler som fører til endring. Terapeutenbør begrense samtaler som fører til ubehag, og samtaler som ikke fører til endring.

LBT fører til ny innsikt som følge av de endringene som klientene opplever. Målet med behandlingen er ikke å utvikle innsikt, men å bedre den psykiske plagen. Klientenes nye innsikt er en følge av at de ikke lenger har en psykisk plage. Klientenes innsikt er også en følge av at det som hindret dem i å leve slik de ønsker, ikke lenger hindrer dem i samme grad.

Å snakke med klienten for å skape innsikt og å håpe at dette skal føre til endring på sikt, tar for lang tid. Endring kan heller ikke garanteres. Dersom klientens mål med behandlingen ikke er endring, men å ha interessante eksistensielle samtaler med en klok terapeut, blir klienten i LBT henvist til en terapeut som har innsiktsutvikling som mål, som psykodynamisk terapi. For noen klienter fører denne typen samtaler til at klientene blir bevisst og får større innsikt sine problemer, men uten at de blir kvitt den psykiske plagen. For andre fører det til psykisk lindring og til at de blir bedre. Dette kan fungere hvis klientene tåler den psykiske smerten som kan oppstå som følge av samtalen, og dersom de betaler behandlingen selv. Denne behandlingen fungerer godt for mange. Denne behandlingsformen er mindre greit dersom staten betaler og det finnes en behandling som kunne føre til at klientene raskere og billigere ble kvitt denpsykiske plagen. Enkelte klienter har formidlet at de har betalt fra 1700. til 2700. for en time med psykolog eller psykiater uten at de føler at de er blitt bedre. Da slutter enkelte klienter før de er blitt bra. Samtidig er enkelte blitt avvist av DPS, distrikts psykiatrisk poliklinikk fordi de er for friske.

Samtale med familie og venner

Terapeuten bør være oppmerksom på om familiemedlemmer eller enkelte venner av klienten liker å høre andre snakke omseg selv, og å være en viktig person som klienten kan betro seg til. Resultatet av slike samtaler kan bli at den psykisk plagede får enda mer psykisk plage. I LBT skiller man derfor mellom samtalepartnere som bygger en opp, som klienten bør oppsøke, og samtalepartnere man bør begrense kontakt med fordi samtalene fører til mer vondt. Når dette er sagt, for mange går med sine plager for lenge uten at de snakker om dem, noe som kan forsterke problemene.

Enkelte er lei av å snakke

Enkelte klienter formidler at de er «lei av å snakke om det» fordi det å snakke fører til mer psykisk smerte. Relativtmange som har gått i behandling, formidler at det å møte en lyttende og vennlig, men passiv terapeut hadde betydning i behandlingens begynnelse, men ikke senere. Terapeuten bør være oppmerksom på om og når dette er i ferd med å bli klientens situasjon. Det må også tilføyes at terapi som er lite endringsfokusert, likevel har betydning for enkelte klienter. Man trenger derfor ulike terapeuter for klienter med ulike behov.

Noen bør ikke snakke om det

Noen bør ikke snakke mer om det. De bør gjøre noe annet meningsfylt. Enkelte klienter har gått i behandling i flere år ogtil flere psykologer og terapeuter. De har fortalt sin historie mange ganger til en lyttende og vennlig person, men uten at de er blitt bedre. I stedet for å bli kvitt den psykiske smerten, kan de alt om psykisk smerte og sin psykiske plage, med det resultat at øyeblikk med overskudd, mestring, varme, nærhet fra andre og meningsfullt liv er blitt skjøvet i bakgrunnen, mens den psykiske plagen dominerer klientens liv. De har utviklet en ny identitet, som den psykisk plagede.

Det handler om hvordan man snakker

Enkelte kommer med en forventning om at de skal snakke om sin psykiske plage. De bør så absolutt snakke om problemene sine med noen, enten det er foreldre, venner eller terapeut. Men det å snakke hjelper ikke alle.

Det å snakke om det handler derfor ikke bare om det å snakke, men om hvordan man snakker, hvorfor man snakker, hvor ofte man snakker, og hvor lenge man snakker. Mens noen klienter tenker og snakker seg ut av sine problemer,snakker og tenker andre seg inn i dem. De får flere problemer, og problemene varer i lengre tid som følge av den måtende snakker og tenker på. Dette vil særlig gjelde de som har hatt en psykisk plage lenge, og som har gått til flere psykologer i lang tid. De kan faktisk få mer psykisk plage som følge av at de stadig forteller om sin situasjon.

Jeg har hatt flere klienter som har sluttet hos en terapeut eller psykolog fordi de har fortalt sin historie mange gangeruten at det har hjulpet. En av dem formidlet umiddelbart da hun tok kontakt med meg, at hun ikke ville snakke om sin tidlige barndom og sine opplevelser med foreldrene. En annen som hadde gått i terapi i mange år, ville kun arbeide med ett problem: angsten for å være alene. Men det må også sies at de som har hatt stort utbytte av å snakke om sin barndomog ungdom og om sine opplevelser med far og mor, søsken og slektninger, og som har hatt god hjelp av dette, ikke har kommet til undertegnede.

LBT fokuserer på psykisk endring. Med klienter som kommer med en forventning om å fortelle mer utførlig om sitt liv, kan terapeuten si:

– Legg litt merke til hva som skjer når du snakker om det som har skjedd, og som er vanskelig. Får du mer eller mindre ubehag etterpå? Kjennes det ok ut? Legg litt merke til hva som er ok for deg, og hva som ikke er det. Så fortsetter vi med det som er ok. Undersøk også om du egentlig ønsker å få det bedre med noe, ganske raskt.

Om terapeuten opplever at klienten får kontakt med mer psykisk ubehag ved å fortelle, noe som skjer ganske ofte, guides klienten uten å være klar over det, over på en mer konstruktiv vinkling.

I LBT lytter terapeutene for å få et utgangspunkt for å endre den psykiske plagen. Men noen terapeuter vil dvele lengre ved det psykiske ubehaget enn andre. I det øyeblikket terapeuten dveler ved klientens problemer, befinner de seg innenfor en annen forståelse enn den hjernepsykologiske. Men noen terapeuter vil likevel være eklektikere, det vil si at de vil anvende kunnskap og metoder fra flere terapeutiske tradisjoner.

Moralisering

Moralisering unngås. Moralisering kan øke klientens psykiske ubehag, dårlige selvtillit og skyldfølelse. Den vil skape avstand mellom terapeut og klient, og føre til redusert tillit og vilje til samarbeid. I stedet for å bli opptatt av den psykiske plagen vil klienten bli mer opptatt av sin relasjon til terapeuten. Moralisering vil redusere de resultatene man kanoppnå. Enkelte opplever moraliseringene som sanne og lar seg undertrykke nok en gang.

Følgende holdninger som er tillagt Milton Erickson, har inspirert utviklingen av LBT: Alt ligger perfekt til rette for at det som skjer med klienten, skjer akkurat nå. Enhver klient gjør så godt han/hun kan i den situasjonen klienten befinner seg. Alt det klienten gjør eller har gjort, har tatt vare på noe som for klienten var vesentlig i det øyeblikk detteskjedde. Disse holdningene reduserer tendensen til moralisering, fører til at klienten blir akseptert og til at man beholder et fokus på den psykiske plagen.

Endringstempo og resultater

Psykologien og psykiatrien formidler at behandling tar lang tid. Forestillinger om behandlingens nødvendigelangvarighet bør nyanseres. Enkelte eksempler: En kvinne hadde gått til ulike terapeuter i en periode på over 20 år. Mange problemer var blitt løst. Angsten for å være alene på natten og alene på hytta gjenstod. Behandlingen varte i cirka 90 minutter. Resultatet var full bedring. Etter en konsultasjon kunne hun sove alene, og hvis hun våknet, var hun ikke avhengig av å ringe sin venninne. Og for første gang kunne hun være alene på hytta, noe hun hadde lengtet etter imange år. Broren gråt første gang han hørte at søsteren hadde klart det.

En posttraumatisk plage som hadde vart i 30 år med alvorlige følger for klientens funksjon som mellomleder ble kurertpå to konsultasjoner med tre og fire timers varighet. En invalidiserende posttraumatisk plage som hadde oppstått etterlivstruende vold og et langt opphold på sykehus, ble kurert på tre konsultasjoner. Tidligere behandling hadde ikke hjulpet. En ung kvinne hadde gått i behandling i to år uten å få løst sine problemer. Hun ble sendt til undertegnede av en spesialist i klinisk psykologi. Behandlingen tok fem konsultasjoner. Full bedring. En posttraumatisk plage etter å ha blitt utsatt for incest som barn og med sammenbrudd i voksen alder tok 5 konsultasjoner. Tidligere behandling hadde ikke hjulpet. En behandling av posttraumatiske plager etter en voldtekt tok fem konsultasjoner. En ung voksen haddevært hos sju terapeuter i løpet av en periode på fire år. Kvinnen ble markant bedre i løpet av fire konsultasjoner. Enmusiker godkjent for vedvarende trygd på grunn av panikkangst, konflikter på arbeidsplassen og i familien ble kurert på åtte konsultasjoner i løpet av fem dager og gikk tilbake i jobb. En klient med hypokondri og depresjon ble kurert på 8 konsultasjoner. En behandling av en klient etter et selvmordsforsøk tok tre konsultasjoner, den første med en varighet på 3,5 timer. Behandling av intens sorg og psykotiske reaksjoner etter en plutselig skilsmisse som følge av at mannen fant en yngre kvinne etter 20 års ekteskap, tok 8 konsultasjoner.

Funksjonsdyktige klienter med flere psykiske plager kan få det bedre i løpet av 1 konsultasjon, mens full bedring vil oftest fordre 3–8 konsultasjoner. Mindre og avgrensede psykiske plager kan behandles i løpet av 1–3 konsultasjoner. Dette gjelder for eksempel prestasjonsangst, konfliktopplevelser og følger av mobbing.

En tidligere langtidsinnlagt klient med alvorlige tvangstanker, og trygdet gikk tilbake i arbeid etter 16 konsultasjoner. Klienten var sendt av en psykolog som ga opp grunnet manglende resultater. Den lengste behandlingen var på 34 konsultasjoner fordelt på to perioder. Klienten, som var under poliklinisk behandling og tidligere innlagt, var definert som en vanskelig klient, dypt depressiv med enkelte katatone trekk kombinert med aggresjon overfor psykiatrien. Klienten var nær gitt opp og foresvevet et livslangt opphold på Gaustad psykiatriske sykehus, hvis vårt samarbeid ikkefungerte. Undertegnede stod for behandlingen. Aker sykehus var faglig ansvarlig og skulle ha enkelte oppfølgende samtaler.

Ingen av mine klienter har vært innlagt i behandlingsperioden, selv om enkelte hadde vært innlagt tidligere. Flere har hatt poliklinisk behandling parallelt. Jeg har ikke arbeidet med klienter med schizofreni, selv om enkelte har hatt schizofrene trekk som hallusinasjoner og mindre bisarre vrangforestillinger.

Konklusjonen er at selv hardt belastede klienter kan få kontakt med bedre følelser allerede i løpet av en konsultasjon,selv om behandlingen kan bli omfattende. Nær alle klientene har opplevd positive følelsesmessige endringer i løpet av 10–15 minutter i den første konsultasjonen. Frafallsprosenten er minimal, og nær 100 prosent av de som har gjennomførtbehandlingen, har enten fått en bedre situasjon eller oppnådd full bedring. Eksemplene antyder noen tendenser. Det ervanskelig å gi noe eksakt tall på antallet konsultasjoner som vil være nødvendig for tyngre klienter.

Erfaringene er ikke enestående. De fleste terapeuter og psykologer har opplevd plutselige og overraskende gode resultater. En av våre internasjonalt anerkjente terapeuter, professor Tom Andersen uttalte på et forskningsseminar i Tromsø at han ønsket å forske på plutselig bedring.

Det er den høye prosentandelen av kortvarige behandlinger som er interessant i LBT, og det at utviklingen fra enubehagelig psykisk tilstand til en tilstand av psykisk velvære kan oppnås i løpet av minutter.

Kartleggingen av de psykiske endringene

En metode for å kartlegge de endringene som klientene har opplevd, innebærer at man kartlegger forskjellen på klientens ubehag før og etter en serie med intervensjoner og før og etter en konsultasjon eller behandling. Kartleggingen skjer ved å registrere økningen i andelen endringsbekreftende utsagn fra klienten og endringer i denmåten klienten snakker om den psykiske plagen på. Kartleggingen skjer også ved å registrere endringer i klientens fokus. Når klientene skifter fokus fra et omfattende til et mindre problem, er dette oftest tegn på at det har skjedd en psykisk endring. Det som gjør det mulig å registrere endringene, er at enhver psykisk endring fører til endringer i detpsykiske materialet, de biopsykiske elementene som utløser den psykiske plagen. Metodene for å undersøke hvilke endringer som er oppnådd, kan også anvendes for å kartlegge hva som gjenstår av psykisk plage. Kartleggingen kan også skje gjennom telefonsamtale noen måneder etter at behandlingen er avsluttet, men denne formen for kartlegging er lite anvendt.

Om å feire

Insoo Kim Berg var en av grunnleggerne av løsningsfokusert terapi sammen med Steve deShazer. Hennes entusiastiske reaksjoner når klientene hadde fått det bedre eller fått til et eller annet, var viden kjent. Hennes «wow, fantastic, incredible» hadde terapeutisk effekt. Klientene ble feiret med varme og entusiasme. Og de følte seg verdifulle, litt geniale og flinke. De gikk stoltere ut av konsultasjonen og hadde mer energi, større optimisme og mindre vondt.

Ut fra den hjernepsykologiske forståelse er ikke dette kun høydepunktsopplevelser som er borte når feiringen har lagt seg. Insoo Kim Bergs entusiasme og glede på klientenes vegne fører til at det dannes et psykisk materiale som utløsermer psykisk velvære, energi og stolthet. Denne entusiasmen forsterker klientenes mestringsevne. Behandlingen blir til et godt minne samtidig som klientene får bekreftet sin evne til å få det til og å lykkes.

Feiring av klienten er også viktig i LBT. Den bidrar til at klientene får kontakt med og opplever seg som de flotte menneskene som de er og har vært hele tiden, men som de tidligere ikke har vært klar over eller kunnet innrømme at dehar vært. Det å feire klienten er et verdifullt terapeutisk virkemiddel. Feiringen betyr ikke kake, men at terapeuten roser klienten for utført arbeid og bekrefter klientens flotte sider og resultater.

Tilbakefall

Midlertidige tilbakefall som inntreffer noen dager etter en konsultasjon, er et trekk ved den normale endringsprosessen og et uttrykk for at det fortsatt gjenstår noe psykisk ubehag som må behandles. En årsak til tilbakefall er klientenes tendens til å produsere psykisk ubehag mellom konsultasjonene gjennom sin indre samtale. Dette er et tegn på at det gjenstår litt eller mye arbeid.

Ære og ansvar for resultatet

Dersom behandlingen fører til gode resultater, tillegges klienten ansvar for resultatet. Dersom behandlingen ikke fører frem, tar terapeuten ansvaret for situasjonen. Begrunnelsen for dette er at klientene kommer til terapeuten fordi de ikke har klart å løse sitt problem. Og de kommer til en terapeut som tilbyr en tjeneste og som tror at han/hun kan hjelpeklienten. Dersom behandlingen ikke lykkes, må terapeutene ta ansvaret for dette. Vi har rett og slett ikke vært gode nok i forhold til målet med behandlingen.

Større ambisjoner underveis

Klientene har ofte beskjedne mål og ønsker når de begynner behandlingen. Høyere ambisjoner underveis er et tegn på atklienten har opplevd psykisk endring. En ungdom som var blitt nær livstruende skadet på grunn av vold, fortalte at hanikke ville klare videre skolegang på grunn av sine psykiske problemer. Etter voldsopplevelsen hadde skoleresultatene rast. Han hadde isolert seg, maktet ikke lenger å drive med sine hobbyer og hadde mistet sine venner på grunn av enlammende og invalidiserende angst. I løpet av andre konsultasjon ville han bli politimann fordi han ville bidra til åredusere kriminalitet og ungdomsvold. Halvveis i tredje konsultasjon, den siste, hadde ambisjonene økt ytterligere. Nå ville han bli advokat. Ambisjonene hadde steget parallelt med at angsten var blitt redusert. Det er ofte en tett forbindelse mellom psykisk plage og lavere ambisjoner, og mellom positive psykiske endringer og høyereyrkesambisjoner.

Kan man garantere endringer

Kan man garantere at klientene vil oppnå psykiske endringer gjennom LBT? Svaret er ja. Kan man garantere full bedring for alle? Nei. Samtlige klienter opplever endring i løpet av få minutter i konsultasjonen. Årsaken til at man kan være sikker på at behandlingen virker, er at man kan registrere endringer i det psykiske materialet som har utløst den psykiske plagen. Det er mulig å oppdage når og hvilke endringer som oppstår i samme øyeblikk som de skjer, fordi man kan teste ut resultatene underveis i konsultasjonen og før klientene går. Man kan også teste ut hvilke endringer somhar skjedd fra en konsultasjon til en annen.

Positive endringer i løpet av en konsultasjon er ingen garanti for full bedring over tid. Enkelte avslutter behandlingen raskt på grunn av gleden over de positive psykiske endringene som de opplever, selv om de ikke er helt igjennom. Andre fortsetter med et liv som fører til psykisk plage.

Man kan garantere et godt resultat dersom klientene følger opp behandlingen til de er helt igjennom. Dette innebærer at de ikke lenger skaper ny eller opprettholder den psykiske plagen gjennom egen tenkning og livsførsel etter at behandlingen er over. Jeg må likevel ta et forbehold: Dersom man skulle arbeide med hardt belastede og sterkt medisinerte klienter kan man ikke garantere full bedring selv om samtlige kan få det bedre. En årsak til dette er depsykiske og fysiske problemene som kan oppstå når de forsøker å trappe ned bruken av medisiner.

Mange terapeutiske tilnærminger, men kun én form for psykisk endring

Alle psykiske endringer i behandling er en følge at det blir koblet på eller av et psykisk materiale som rommer positiveeller ubehagelige følelser. Dette gjelder enten terapeuten arbeider med atferdsterapi, psykoanalyse, psykoterapi,eksistensiell terapi, kognitiv terapi, strategisk terapi, gestaltterapi, løsningsfokusert terapi, narrativ terapi ellerpostmoderne terapi. Man trenger derfor ikke et omfattende antall metoder dersom målet kun er å endre den psykiskeplagen, kun en hovedmetode med variasjoner (kapittel 15-24).

Reversering av behandlingen

I LBT kan man reversere uheldige resultater om de skulle oppstå. Denne evnen er nødvendig for å beskytte klienten mot psykisk ubehag, men den forutsetter kunnskap om hva som skjer mentalt når man ikke får resultater i behandling.

Ansvar for behandling som ikke fungerer

Psykiatrien formidler sjelden sine svakheter eller mangler til klientene. Enkelte psykologer eller psykiatere tillegger klientens personlighet eller den psykiske plagen ansvaret for at behandlingen ikke fungerer. Sjeldnere blir det formidletat man mangler den nødvendige kompetansen, eller at de omstendighetene som behandlingen foregår innenfor, kan hindre endring.

Terapeutene må ta ansvaret for manglende resultater. Hvis ikke påfører man klienten et nytt nederlag. Det er en ærligsak at man ikke vet eller kan nok, og at man ikke alltid får resultater. I LBT får klienten som nevnt, æren for oppnådde resultater, mens terapeuten tar ansvaret om behandlingen ikke fungerer godt nok.

Medisiner og LBT

Klienter kan fortelle historier som tyder på at enkelte terapeuter synes å ha større toleranse for den psykiske smerten som er forårsaket av medisiner, enn for det psykiske ubehaget som er en følge av den psykiske plagen, selv om de kanoppleves som like ubehagelige. Enkelte oppmuntrer klientene til å fortsette med medisiner til tross for bivirkninger og til tross for klientens ønske om å redusere sin medisinbruk. Årsaken er trolig en omfattende tillit til medisiner på grunn av den forskningen som ligger til grunn og kunnskap om at de kan være vanskelig å trappe ned.

LBT er ingen ambassadør for den holdningen at klientene ikke bør ta medisiner hvis de virker, ikke har skadelige bivirkninger, ikke fører til at klientene får nedsatt kognitiv kapasitet og ikke fører til psykiske og fysiologiske belastninger som er vanskelig å bli kvitt, ved nedtrapping. I LBT støttes klientenes ønsker enten de vil beholdemedisiner eller ikke. De som ønsker å fortsette med medisiner, får støtte på dette fordi at medisinene kan redusere angsteneller den psykiske smerten, gjøre det lettere å gjennomføre terapeutens intervensjoner og slik bidra til raskere endring. Men klientene bør informeres om at de, på et tidspunkt reduseres for at man skal kunne kartlegge hva som gjenstår av psykisk plage og hvorvidt medisinene i seg selv fører til psykisk plage.

Klienter som ønsker å trappe ned medisiner, får støtte med den begrunnelse at de da vil få kontakt med sin psykiskeplage, noe som fører til at man kan skille mellom reelle psykiske problemer og reaksjoner som er en følge av medisiner. Hvis medisinene ikke virker, eller hvis klienten får ubehagelige bivirkninger, bør de byttes ut med andre medisiner eller trappes ned. Om medisinene ikke virker som foreskrevet, er dette ikke nødvendigvis et tegn på at klientene bør ha mermedisin eller flere medisiner, men at de trenger bedre oppfølging av terapeut.

Man får av og til det inntrykket at medisiner fungerer som avlat. Terapeuten eller legen vet ikke hvordan man skalbehandle klientene, men vil gjerne bidra, og som følge av dette gir man klienten en pille eller to og håper på det beste. Om heller ikke de nye medisinene fungerer, oppfordres både terapeuter og klienter til å vurdere om de bør trappes ned.

Ved nedtrapping understreker jeg at det må skje samsvar med forskriftene i felleskatalogen og i samarbeid med lege eller psykiater. En annen begrunnelse for å støtte klientenes ønsker enten de er for eller imot medisiner, er å utvikle klientens tillit til sin egen vurderingsevne, trygghet på seg selv, og å evne til å se konsekvensene av egne valg.

Men dette må også sies: Bruk av kjemikalier er et tegn på at terapeutene ikke vet presist hvordan man kan behandlepsykiske plager effektivt gjennom verbal behandling. Det er ingen tilfeldighet at schizofrene lever rundt 20 år kortere enn gjennomsnittet i befolkningen. Enkelte klienter går på fra 4 til 10 forskjellige medisiner daglig. Det er ikke sikkert at de kjemiske stoffene som tilføres kroppen gjennom denne mengden med medisiner, er livsforlengende.

Misforstått lojalitet

Enkelte terapeuter misliker at klienter går til andre terapeuter parallelt, eller at de vil skifte terapeut. Klienter trenger ikkeå være lojale mot sine terapeuter. Vi tjener penger på og vi er til for dem, mens klientene er til for seg selv. De skal være lojale mot sin psykiske tilstand og evne til å ta vare på og beskytte den så godt det lar seg gjøre. Dersom vi ikke lykkes,selv om vi gjør så godt vi kan, bør klientene slutte. Om de ikke slutter når behandlingen ikke fungerer, kan selv velmenende terapeuter påføre klientene psykisk plage. Klientene bør, om de avbryter behandlingen, slutte med enfølelse av at de er flotte og ressurssterke. Og de bør støttes om de ønsker å skaffe seg en ny terapeut.

Av og til kan klientene få bedre hjelp et annet sted. Det er bedre at de kommer til en ny terapeut hvor de kan begynne pånytt, enn at de fortsetter hos en terapeut som ikke vet hvordan han eller hun skal gripe an klientens problem. Klientene har nok nederlag fra før. De skal ikke få en følelse av at de også har mislyktes med å gå i terapi.

Avslutning

Kapittelet beskriver momenter ved LBT. LBT er forutsigbar og følger et mønster selv om man kan improvisere underveis. Den er preget av optimisme, og av at terapeut og klient både har posisjonen som amatør og ekspert, noe somunderstreker likeverdigheten og den gjensidige avhengigheten mellom terapeut og klient som preger LBT. Kapittelet fokuserer også på terapeutens forhold til klientens utsagn og relasjonens betydning. Forståelse av relasjonens betydning i LBT er sammenfallende med, men også forskjellig fra andre terapeutiske tradisjoner. Kapittelet begrunner også hvorfor ingen intervensjoner blir iverksatt uten et eksplisitt ja-signal fra klientene.

Kapittelet beskriver behandlingens enkelhet og endringstempo, hvorvidt det er nødvendig å snakke om problemene, og den type innsikt som blir utviklet gjennom behandlingen, selv om man er mindre fokusert på omstendighetene rundt den psykiske plagen. Kapittelet tar opp fraværet av moralisering, endringstempo, resultater som kan oppnås, og hvordan man kan kartlegge de psykiske endringene som man oppnår underveis i behandlingen. Her drøftes også betydningen av å feire oppnådde resultater, hvem som skal få ære og ansvar for resultatene, muligheten for tilbakefall og utvikling av klientens ambisjoner underveis i behandlingen. Hvorvidt man kan garantere psykisk endring, blir også fokusert. I tillegg belyser man påstanden om at det kun finnes én form for psykisk endring, muligheten for å reversere de resultatene som er oppnådd, hvem som har ansvaret om behandlingen ikke fungerer, og forholdet til bruk av medisiner. Kapittelet belyser også grunnleggende holdninger i LBT og enkelte konsekvenser av disse verdiene. Slik kan kapittelet fungere som utgangspunkt for å justere egen praksis om det er noe som ikke fungerer.

Da de nevnte faktorene kommer til uttrykk gjennom hvordan terapeuten anvender språk, kan kapittelet sees som en forberedelse til neste kapittel, om språkets betydning for psykisk endring.