Terapeutiske erfaringer

Når det umulige blir mulig

Bakgrunnen for forskningen som førte til hjernepsykologien, var varige behandlingsresultater som ikke skulle vært mulige ut fra mine erfaringer fra tungpsykiatri og ungdomspsykiatri. De sjeldent gode terapeutiske resultatene skulleheller ikke være mulige ut fra psykologiens og psykiatriens forståelse av psykiske plager og behandling. I det følgende presenterer jeg enkelte av de erfaringene som førte til min forskning på psykiske plager og psykiske endringer og seneretil utviklingen av hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi (LBT).

En posttraumatisk plage

45 minutter, full bedring

Jeg ble kontaktet av en student med utgangspunkt i en posttraumatisk reaksjon etter en ulykke. Som formann for utearbeidet i en park og personalansvarlig opplevde han en ulykke med en kvinne som kjørte minitraktor. Han hadde nestenikke sovet siden og maktet ikke lenger å studere. I tre uker hadde han gjenopplevd hendelsen i sitt indre i farger, som påen film, natt og dag. Mens han fortalte, kom skjelvingene, angsten og kvalmen tilbake sammen med de indre bildene avden unge kvinnen med avkuttede fingre, av gjerdestolpen gjennom låret, av blodet som rant, lyden av kvinnens jamring og sin egen kvalme og handlingslammelse.

45 minutter senere gikk klienten. Vi har brukt 10 minutter til kartlegging og ca. 35 minutter er gått med til endringsarbeid. Han var kvitt traumet. Ingen bilder, ingen lyder, ingen angst å spore, ingen kvalme og ingen skjelvinger. Han fortalte pånytt om sin opplevelse, men nå ganske rolig. Siden han var min student, traff jeg ham ukentlig i et lengre tidsrom. Sistegang vi traff hverandre, to år senere og etter at han hadde avsluttet studiene, spurte jeg hvordan det gikk. Han såundrende ut. Spørsmålet virket uventet. Episoden var glemt.

Depresjon

En skolissefølelse som mental realitet

Noe senere fikk jeg en depressiv klient med sterke mestringsproblemer og med et selvbilde nærmere 0 på en skala fra 0 til10. Jeg forsøkte å få kontakt med opplevelser der han hadde fått til noe, bare et eller annet, hva som helst. Dette gjorde jegfordi jeg var redd for at han kunne dra med seg det psykiske ubehaget inn i behandlingen, og at jeg ikke ville starte enendringsprosess mens han var i et negativt psykisk leie. Han ristet på hodet. Hans opplevelse var at han aldri hadde fått tilnoe. Han er nå over 50 år. Jeg følte meg trygg på at det en eller annen gang i mannens liv fantes en opplevelse av å mestreog å få til noe. Det gikk mer tid. Gjennom nye spørsmål brakte jeg klienten tilbake i tid og til tidlig barndom. Så lyste hanopp. Hans første og nesten eneste erfaring av å mestre noe var første gang han klarte å knytte skolissene etter å ha prøvd ogprøvd mange ganger. Han husker den fine sløyfen, kjenner den gode følelsen og smiler.

«Skolissefølelsen» var hans største opplevelse av å få til noe. Denne følelsen ble grunnlaget for behandlingen. Gradvisbygget vi opp en ny historie av klientens liv der han mestret situasjoner han tidligere hadde opplevd nederlag. Hver gangtok vi utgangspunkt i spørsmålet: Hvordan hadde du mestret situasjonen dersom du den gangen hadde hatt kontakt med«skolissefølelsen? Hvis han hadde hatt tilgang til

«skolissefølelsen» tidligere, hadde han mestret det meste, også i det voksne liv. Skolissefølelsen var blitt et symbol påen rekke mentale ressurser som han nå kunne ta i bruk. Klienten var mentalt oppegående og hadde storendringskapasitet. Etter noen få konsultasjoner forsvant depresjonen.

Prestasjonsangst

Fra en mental erfaring til en fysisk realitet

Så fikk jeg en ny klient, en oppegående leder og revisor i en større bank. Banken hadde tapt flere hundre millioner iforrige bankkrise i Norge og det var forventet at han skulle legge frem de dårlige økonomiske resultatene for bankensstyre. Men intens prestasjonsangst førte til søvnløshet og angstreaksjoner uker i forveien. Det hendte han sykemeldte seg.Det var blitt verre i det siste. Vi jobbet med angsten for å fortelle om de røde tallene og fikk den bort, men det oppstod enny utfordring. Klienten stolte ikke på at det han opplevde på konsultasjonen også skulle skje i virkeligheten, fordi hanaldri hadde vært uten angst i denne type situasjoner. Jeg fikk en spontan idé og spurte: Har du kokeplate? Han smilte ogbekreftet det med

en liten latter, og kom litt ovenpå. Kanskje terapeuten var mindre klok? Er du sikker, stoler du på og har du erfaringer fra atkaffen blir varm om du har satt på kaffekjelen og slått på plata? Han dro på det. Men hvis komfyren virker? Jo, da var hansikker.

«Helt sikker»? Han smilte igjen: Helt sikker? Kan du kjenne på den følelsen av sikkerhet og erfaring som du har i forholdtil at kaffen blir varm? Ja, svarte han. Er det denne følelsen av erfaring du trenger når du skal innlede på styremøtene?Klienten bekreftet igjen.

Med bakgrunn i nevrolingvistisk programmering ber jeg ham om å forestille seg at han tar med seg den følelsen av erfaringog sikkerhet han har i forbindelse med kaffekoking, inn på styrerommet. Deretter undersøker jeg hvordan han har det når han innleder med den samme tryggheten som han har når han setter på kaffen. Det fungerer. Vi testet ut forskjellige måterog justerte noe. Erfaringene fra at kaffen ble varm når han slo på kokeplata, ble overført til en erfaring fra at han hadde holdt flere innledninger på styremøtene i banken uten angst. Tvilen på om det ville virke i fremtiden, forsvant. Et pardager senere gjennomførte han styremøtet uten angst. Senere justerte vi noe. Han ønsket ikke kun å bli kvitt angsten, menå bli dyktigere i det han gjorde.

Incest

Resultater uten kunnskap om klienten

En ung kvinne tok kontakt. Hun var blitt utsatt for incest i tidlig barndom over flere år av et nært familiemedlem, men fikk først sammenbrudd sent i tenårene. Samtaler med politi, lege, helsesøster og psykolog førte ikke frem. Hun varfortsatt preget av skyld, angst, aggresjon og av følelsen av å ha blitt sveket av foreldrene sine. Det første hun formidlet, var: – Jeg har det vondt. Jeg fungerer ikke. Jeg vil bli kvitt tankene og plagene. Jeg vil ha et vanlig forhold til en mann,men jeg orker ikke å snakke om det.

Hun hadde opplevd de repeterende og langvarige samtalene med politi, helsesøster og psykolog som et nytt overgrep, ogat enkelte gjennom sine spørsmål om seksuelle detaljer var blitt mer interessert i de seksuelle opplevelsene enn i henne. Kvinnens situasjon gikk sterkt ut over evnen til å leve et alminnelig liv og evnen til å gjennomføre et musikkstudium.

Jeg sto overfor utfordringen å skulle behandle en incestopplevelse som ikke var blitt løst gjennom tidligere terapi, uten å vite noe om hva som hadde skjedd, og hvordan kvinnen opplevde sin egen situasjon. Jeg måtte jobbe uten informasjon. Etter fem konsultasjoner var traumene borte. Deretter arbeidet vi med prestasjonsangst. Noe senere oppdaget kvinnen athun lenge hadde vært glad i en mann. Hun giftet seg og fikk et barn ganske raskt.

Jeg vet fortsatt ikke hva som skjedde i de årene overgrepene fant sted. Jeg vet hvem i familien som var overgriper, og littom hvordan enkelte familiemedlemmer reagerte på at overgrepene ble oppdaget, men ingenting om kvinnens følelser og opplevelser disse årene. Noen år senere fikk jeg et vakkert brev. Hun har det godt. Traumene og de senpsykiskereaksjonene har vært borte siden behandlingen, og hun fortalte at hun hadde fått tilbake og gjenerobret sin egen kropp ogsitt eget liv.

Spørsmål ut fra de terapeutiske erfaringene

Ut fra min daværende forståelse av behandling skulle disse resultatene ikke vært mulige. Man skulle ikke kunne kurere en posttraumatisk lidelse på 45 minutter eller bygge opp et velfungerende psykisk liv ved å ta fatt i en «skolissefølelse». Man skulle ikke kunne låne seg en følelse av erfaring til en situasjon man ikke har erfaring fra, og oppleve den nyesituasjonen som om man hadde erfaring fra den. Man skulle ikke kunne behandle incestopplevelser uten å vite noe omklienten og det klienten var blitt utsatt for. Disse erfaringene førte til følgende spørsmål:

Spørsmål rettet mot psykiske plager

• · Hva er en psykisk plage?

• · Hva er årsakene til psykiske plager?

• · Hvordan er psykiske plager bygget opp mentalt?

• · Hvilken sammenheng er det mellom den normalpsykiske tilstanden og psykiske plager?

• · Er det som er felles ved den alminnelige psykiske tilstanden og den psykiske plagen, av større betydning for åforstå den psykiske plagen enn det som skiller disse tilstandene?

Spørsmål rettet mot psykiske endringer

• · Hvordan få kontakt med og kartlegge det psykiske materialet som forankrer psykiske plager?

• · Hvordan endre det psykiske materialet som forårsaker psykiske plager?

• · Hvordan oppnå varige endringer gjennom behandling?

• · Hva skjer mentalt når det oppstår en psykisk endring gjennom behandling?

Spørsmål rettet mot vitenskapelighet

• · Hva er forutsetningene for å utvikle vitenskapelig kunnskap om psykiske plager?

• · Hva er forutsetningene for å utvikle en vitenskapelig behandling?

Enkelte av disse spørsmålene var grunnlaget for det videre forskningsarbeidet, mens andre dukket opp underveis iforskningen. Det er disse spørsmålene som blir besvart gjennom boken om hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi (LBT).