Vi må skrive om psykologien

Konklusjoner fra forskning på psykiske plager og psykisk endring

Psykologien må skrives om og forskningen må endres fokus dersom målet er å utvikle vitenskapelig holdbar og effektiv kunnskap som kan anvendes for å behandle psykiske plager.

Hvorfor?

• Fordi at psykologien ikke er tilstrekkelig vitenskapelig forankret.

• Fordi man vet for lite om psykisk endring og om hvordan man skal behandle klientene effektivt, presist og kontrollerbart.

• Fordi forskningen produserer interessant kunnskap, men ingenting om hvordan psykiske plager er bygget opp mentalt inne i hodet, hva som skjer mentalt når klientene opplever psykiske plager og om hvordan de kan endres med vitenskapelig sikkerhet.

• Og fordi at de fleste klientene kan behandles mer effektivt, raskere og med bedre resultater i dag, dersom man har om psykisk endring som er tilstrekkelig vitenskapelig forankret.

Det som er skrevet ovenfor gjelder også hjerneforskere og nevropsykologer. Man kan ikke utlede vitenskapelig holdbar kunnskap om mentale lidelser kun ved å forske på den fysiske hjernen. Hvorfor ikke? Fordi at en presis tolkning av hjerneforskningens resultater anvendt på psykiske plager forutsetter en vitenskapelig holdbar teori om det psykiske materialet som er årsaken til psykiske plager. Denne teorien mangler. Resultatet er at forskningen produserer kunnskap som ikke er presis nok og som ikke umiddelbart kan anvendes for å behandle psykiske plager.

Forskere vet dette. Den eksisterende kunnskap må erstattes av eller komplementeres med kunnskap om det psykiske som er tilstrekkelig vitenskapelig holdbar. Den må handle om psykisk endring, da kunnskaper om hva som skjer mentalt når klientene endrer seg gjennom behandling, er fraværende. Denne situasjonen har ført til følgende spørsmål: Hvor mye vet man om psykiske plager, hvis man ikke vet noe om hvordan man kan endre det psykiske materialet som er årsaken til den psykiske plage? Mitt svar er: nesten ingenting om det som er nødvendig for å behandle psykiske plager med vitenskapelig sikkerhet.

Mange psykologer gjør likevel en utmerket jobb. De er ofte varme, omsorgsfulle, støttende kunnskapsrike og kloke. Mange psykologer og terapeuter er viktige for klientene i mange faser av livet. Det er ikke menneskene som er problemet, men resultatene av forskningen og den kunnskapen som formidles i bøker om psykiske plager.

Mange er klar over psykologiens begrensninger. Men mange vil mange hevde at det er umulig å forske på følelser og psykiske plager slik de oppleves inne i hodet kun ved å bruke språk. En følge denne oppfatningen er at forskere og terapeuter blir tause eller kritiske når jeg formidler at dette er mulig og nødvendig om man skal utvikle en vitenskapelig holdbar, effektiv og presis psykolog og behandling av psykiske plager. Holdningen om at det er umulig å forske på følelser slik de oppleves inne i hodet hindrer utvikling av sikker kunnskap om psykiske plager og om behandling.

Jeg skriver ikke dette for å være arrogant, men for å være ærlig. Psykologien er basert på noen feilaktige forestillinger, kall det gjerne paradigmatiske oppfatninger som hindrer det man ønsker mest av alt, at psykologien skal bli et like kunnskapsbasert, vitenskapelig forankret og respektert fag som medisinen.

Jeg synes jeg hører enkelte si: Vi trenger mer forskning for bevise dette. Nei, vi trenger ikke mer forskning for å bevise disse påstandene. Vi kan allerede i dag bevise at det er mulig å utvikle tilstrekkelig vitenskapelig kunnskap om psykiske plager og om behandling kun gjennom bruk av språk. Dette kan til og med gjøres gjennom en logisk analyse, uavhengig av empirisk forskning.

Hvordan kan man begrunne disse påstandene? For å svare, må jeg litt lengre tilbake i tid, til rundt 1990. Da fikk jeg noen terapeutiske erfaringer som var så gode at de ikke skulle være mulige. Bare ett eksempel: En alvorlig og livsødeleggende posttraumatisk plage ble kurert på 45 minutter hvorav 10 bestod av karlegging. I samme periode fikk jeg flere liknende erfaringer. Etter omfattende litteraturstudier var konklusjonen negativ. Psykologien og psykiatrien kunne ikke gi vitenskapelige forklaringer på hva som hadde ført til de usedvanlig gode resultatene. Jeg forlot derfor litteraturen og vendte tilbake til mine klienter og til de terapeutiske prosessene.

Svaret på spørsmål om hvordan psykiske plager var bygget opp mentalt, og hva som skjedde mentalt når klientene ble bedre av behandling dukket opp 2001. Etter 9 år med analyser av hva som skjedde mentalt med klientene underveis i konsultasjonene fant jeg svarene på spørsmålene om hvordan den psykiske plage var bygget opp mentalt og hva som skjedde mentalt når klientene ble bedre av behandling. Den eneste metoden jeg hadde anvendt var ord og språk.

Det er mer enn 20 år siden nå. Psykologien og psykiatrien men mangler fortsatt et vitenskapelig holdbar kunnskapsgrunnlag. Dette er tragisk fordi det går ut over mennesker som lider og som daglig har omfattende psykisk smerte. De fleste kunne få hjelp raskere og rimeligere.

Det neste betimelig spørsmålet er: Men hvorfor har du ikke formidlet dette tidligere? Jeg har forsøkt mange ganger. Jeg har fått ca 17 avslag på forskningsmidler inkludert 3 avslag på å bli opp på doktorgradsprogrammet på min egen institusjon. Avslagene kommer fra forskningsrådet og andre forskningsinstanser. I tillegg kommer avslag fra avisredaksjoner når det gjelder artikler, fra 5 forlag samt i form av kritiske brev fra hjerneforskere og professorer. Den enste muligheten for å overleve som forsker ble etterhvert å forske i alenehet.

Men hvorfor formidler du dette nå, kan være et siste betimelig spørsmål? Fordi jeg nå er kommet på et kunnskapsnivå hvor min forskning ikke lenger bare kan tilbakevises eller isoleres, fordi nye. Fordi vitenskapelig holdbar kunnskap om psykiske plager og om psykisk endring er nødvendig om psykologien og psykiatrien skal videreutvikles som fag, fordi at psykologen og forskningen må endre fokus dersom målet er å utvikle kunnskap som kan føre til forutsigbar og presis behandling av psykiske plager, fordi at klientene kan få det langt bedre raskere, og fordi at samfunnet kan spare omfattende beløp ved en mer effektiv og for behandling og mer endringsrelevant kunnskap.

Det som blant annet må sies høyt, og eventuelt kritiseres, drøftes og forskes på er følgende:

• Psykologien og psykiatrien vet ingenting om det som skjer mentalt innen i hodet når klientene har en psykisk plage og ingenting om hva som skjer mentalt med klientene som kan observeres, når de blir bedre av behandling.

• Psykiske plager og psykisk endring er enklere enn psykologien og psykiatrien formidler. Men man må skille mellom det å vite hva man skal gjøre og det omfattende arbeidet som av og til er nødvendig.

• Mentalt forårsakede psykiske plager er bygget opp av det samme psykiske materialet. Det er dette materialet som må endres for at det skal skje en endring i behandling.

• Det er mer hensiktsmessige å hevde at det kun finnes en mentalt forankret psykisk plage og en metode som kan endre alle psykiske plager som å hevde at det finnes mellom 300 og 400 psykiske plager og noen hundre tilnærminger til behandling.

• Alle terapeutiske tradisjoner er basert på tolkninger av psykiske plager som er forankret i eller flere teorier om psykiske plager. De er ofte kloke og dype, men ikke tilstrekkelig presise og sanne.

• Alle psykisk plager er mentalt bygget opp av det samme psykiske materialet. Likhetene mellom psykiske plager og den alminnelige psykiske tilstand er derfor av større interesse enn forskjellen mellom disse tilstander.

• Det finnes et mentalt fenomen eller mentale elementer som lagrer alle psykiske plager og som må endres for at det skal oppstå en endring gjennom behandling.

• Det er mulig å forske på psykiske tilstander og utvikle vitenskapelig kunnskap om psykiske plager og om psykisk endring kun gjennom språk.

• Fagene psykologi, nevropsykologi og hjerneforskning kan bli mer vitenskapelig holdbare om man har en vitenskapelig forståelse av forbindelsen mellom språk og følelse

       Konklusjoner

• Vi har omfattende kunnskap om psykiske lidelser fra et eksternt perspektiv, men mangler presis kunnskap om det psykiske materialet og om de indre mentale prosessene som forårsaker disse lidelsene.

• psykologer og terapeuter gjør ofte en flott jobb med klientene. Tilstrekkelig vitenskapelig kunnskap er likevel nødvendig for å forstå hva man skal gjør når klientene ikke blir bedre av behandlingen.

• For å utvikle en tilstrekkelig vitenskapelig kunnskap om psykiske lidelser og behandling, må forskningen skifte fokus fra ytre hendelser til det psykiske materialet som forårsaker disse lidelsene og de mentale prosessene som foregår inne i hodet og som fører til psykisk endring

Lakkmustest og en gåte

Hvis man tviler på påstanden om at psykologien mangler et tilstrekkelig vitenskapelig kunnskapsgrunnlag kan man stille følgende spørsmål: Hva skjer mentalt inne i hodet på en klient som ikke får resultater av behandling selv om man anvendt samme metode og har fått gode resultater med mer enn 100 klienter med samme metode?

Dersom den du spør kan svare presist og beviselig på dette spørsmålet, har vedkommende en tilstrekkelig vitenskapelig forankret kunnskap om psykiske plager. Dersom vedkommende ikke kan gi et dokumenterbart vitenskapelig svar, mangler vedkommende vitenskapelig kunnskap om årsaken til og opplevelsen av psykisk plager og derved også et vitenskapelig grunnlag for å behandle psykiske plager forutsigbart og presist.